123/366

Et postkort fra Island viste meg korte setninger. "Hei" "Alt bra?" "Her er det supert" "Kjempemasse og(!) gjøre" "S"
De tingene hun ikke visste, tenkte jeg, jeg tok postkorter opp på rommet mitt. De tingene jeg ikke vet.

122/366

Jeg hadde blitt kastet opp i luften, opphøyet, som en gud, som et menneske. Men det var nesten et år siden, og hun hadde flyttet ut, til et sted kaldere enn her, og skulle ikke komme tilbake, ikke til meg. En magisk reise, tenkte jeg, hvor jeg ikke eide en plass. Men det var nesten et år siden, og smerten hadde for lengst gått over til en nummenhet.

121/366

Hun stod på hjørnet av en lang gate som strakk seg fra lengst nord og vridde seg nesten gjennom hele byen og ut mot havet. Alene, og ventende på den neste mannen som skulle ta henne med seg, hjem, til et sted ikke så langt unna. Jeg kunne tatt henne med meg, tenkte jeg, hjem til meg, hjem til de pappdekkete vinduene, til stablene med bøker og søppel, ikke skade henne, bare se på henne, fortelle henne fine ting, eller be henne fortelle meg om seg selv. Men jeg hadde ventet for lenge, hadde ungått samtalene for lenge, det var ikke lenger trivielt. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde åpnet munnen for annet enn å spise, og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg så ned i bakken idet jeg gikk forbi henne. Hånden min fomlende i lommen som om jeg lette etter noe. Jeg er opptatt.

120/366

Kulden har sneket seg inn på rommet mitt mens jeg var borte. Jeg kan ikke lenger benekte det, vinteren er utenfor der. Der ute. Jeg klarer ikke holde den ute lengre. Jeg skrur termostaten lengre opp, men det er til ingen nytte, den står allerede på 35 og gir ingen varme. Jeg vrir den den til den går helt rundt, så rundt en gang til. Jeg balanserer en tallerken med restende av kneipbrødet og et glass vann. Jeg setter det ned på skrivebordet mitt plasset under vinduet som jeg, i tidlig september, dekket til med papp. Av og til har jeg stukket små hull i det med en kulepenn og lyset stråler inn når solen er på østsiden. Skrivebordet er dekket med bøker skrevet av store forfattere og kunstnere, og mellom dem mitt eget blanke ark. Utenfor døren har søppelet stablet seg opp. Jeg kan ikke lengre huske hvilke farge utendøren er, det er på tide å gå ut.

Snøen har malt alt hvitt, alt blir for lyst og jeg vurderer å gå inn igjen, men den klare kalde luften føles godt, så jeg plasserer nøklene tilbake i lommen og går bortover gaten. Jeg kan huske når jeg kom hit. Hvordan det føltes. Hva jeg håpet på. Jeg kan fremdeles huske alt.

Mor ringer seinere, hun vil ha meg hjem på middag, på onsdag, broren min har kommet hjem.
Men jeg orker knapt å heve stemmen for å svare, de vil spør hvordan det går med Stine, om jeg har fått noen venner, om jeg trives, og om jeg går ut i helgene. Stemmene deres vil være bekymrede, selvsagte, skuffede. Og jeg vil svare dem, bekrefte hva de allerde vet. Og maten vil smake godt.
Jeg sier jeg er syk, hun sier du er alltid syk, jeg sier unnskyld.

119/366

Nok en gang våkner jeg, Jeg vrir meg; tankene mine som partikler i rommet, aldri stoppende. De samme tankene, om og om igjen, vil de noen gang slutte å hjemsøke?
Hvis jeg ikke kan forstå mine egne følelser, hvordan vil jeg noen gang forstå andres? Jeg står opp nok en gang, i håp om at i dag vil framstille noen svar, men det virker ikke som noen svar vil komme i dag, eller i noen av de kommende dagene.

Forleden dag trodde jeg hadde noen i nærheten av et svar, jeg stoppet foran en bygning og studerte mitt eget speilbilde, og i det speilbildet så jeg noe, et navn, en lukt, et ansikt, kanskje hennes ansikt. Jeg fortsatte å gå, jeg gikk flere kilometer til jeg ikke klarte gå mer.

118/366

Dager som går seint, som snegler seg av gårde, som om de snek seg framover, usikre på hva som ventet dem rundt det neste hjørnet. Jeg sitter på et tog og jeg kan se all naturen passere meg, hvert tre, hver innsjø, hver stein, de passere meg, eller jeg passerer dem, det kan være det samme. De framtrer i det høyre hjørnet og forsvinner i det venstre. Først var det byene, med sine sementstrukturer og jernsløyfer, så forstadene av tre og grønne farger, og nå den ville naturen. Det virker ikke som toget vil stoppe i dag. Men så er det helt i orden, denne verden interesserer meg ikke lengre egentlig.

117/366

Den dagen var det som om skyene var lave nok til å streife hodene til de som gikk i gatene. Og slik fortsatte det i månedene framover. Han kunne ikke huske å ha følt det slik noen sinne, men slik var det altså nå. Som om verden åpnet seg og lukket seg på samme tid. Alt var mulig, og alt var her og nå. Og han lurte på hvor lenge det ville vare.

116/366

Et par sko plassert slike de vender mot hverandre, tuppene flørtende inntil hverandre. Skolissene formende en pil mot døren. Et par rosa truser dandert oppå dem. Lukten av jenteparfyme i hele yttergangen. Jeg holder posene med dagligvarene i hånden. Jeg tror absolutt hun prøver å si meg noe.

115/366

"Ole har kommet inn i pauserommet. Hei, jeg trodde du slutta? Bevegelsene han er som satt til musikk, små rytmiske rykk med hver setning og hver avstand dekkes med en dans, armene viftene til siden og knærne knekt slik gangen får en slags fjæreffekt i seg. Nei, eller, det ble ikke noe av. Jeg prøver å si det i en avslappet måte, men det kommer ut som en halvkvelt skrik og han gir meg et blikk, du er ikke helt normal du? Fy faen, så du Silje i dag? Hun er noe for seg selv. Selvsagt hadde jeg sett Silje. Og hun var ikke noe for seg selv, hun var min. Jeg var overbevist om at hun begynte å like meg mer og mer, flere ganger hadde hun smilt til meg på en måte som var mer enn bare vennlig. Eller kanskje jeg bare innbilte meg ting. Mhmm, det er hun. Skal du noen i helga da? Han satt seg ned på stolen ovenfor meg. Vel, la oss se, sitte alene på rommet mitt, se hele sesonger av tv-serier jeg ikke en gang liker, prøve å runke så mye som menneskelig mulig på en dag? Nei, ikke noe spesielt. Skal du? Selvsagr skulle han. Ja, skal vel bort til Cecilie og gjengen. Du burde bli med. Nei, jeg... vet ikke om jeg kan, eller. Tror jeg bør holde meg inne, brygger på en forkjølelse eller noe. OKI, ditt valg! Han tar skiven sin i hånden og går mot døren, han skal sikkert bort til jentene på trelastavdelingen. "Brygger på en forkjølelse" Fy faen, av og til blir jeg kvalm av meg selv.

114/366

Sommervarmen, og måten vinden reiser fra sted til sted og tar med seg små lukter fra hvert menneske og sted. Måten lyset faller inn gjennom vinduer og strekker seg utover gulvet. Dagene fylles med eventyr og ubeskrivelighetet.
Senere kommer månen og lyser opp de små gatene og natten farger alt blått. Så kommet nok en gang dag, men da er alt glemt.

113/366

Tom, kan du skru ned musikken litte granne? Hun reiser hodet keitete slik nakken hennes får små folder som kaster harde skygger nedover henne. Han tar fingrene sine ut av fitta hennes og drar de over den runde volumkontrollen på stereoen på siden av sengen, det glinser i lyset av månen hvor fingrene hans har vært. På veien tilbake krysser øynene hans vinduet, ute er det begynt å bli mørkt og skyene har samlet seg i forskjellige former langs hele horisonten. Han vender seg tilbake mot henne. Han puster tungt. Ikke så hardt, det gjør vondt. Han fortsetter litt mer forsiktig. Rommet er varmt.
Hun minnet ham om Stine. Måten hun bare lå der og ventet smilende. Måten hun bet underleppa på når han gled inn i henne, som noe fra en pornofilm, og han lurte på om dette var noen hun gjorde av seg selv, eller noe hun trodde han ville hun skulle gjøre. Han legger hele overkroppen sin oppå henne, føler brystvortene hennes på toppen av brystkassen hennes og han begraver hodet i puten.
Etterpå går hun ut på kjøkkenet Hun heller melken sakte over i bollen. Hun løfter seg opp på tær for få skikkelig oversikt over bollen, det skal være akkurat nok melk i forhold til cornflakes. Det var slikt det hadde blitt, hun laget frokost og han stod og så på, det var hans tur til å vente. Hun laget til to boller. Hun hadde på seg den store hvite t-skjorten, og under den skinte de rosa trusene gjennom. Hun gikk med vekten sin på tærne, hun ville ikke slippe hele de bare føttene ned på det kalde gulvet, så det ble at hun trippet foroverlent inn i stuen.

112/366

#1, #2, og #3


Han er død.
Jeg vet ikke hvor jeg er. Veien ruller av sted under hjulene til Renaulten men ennå har jeg ikke sett noen skilt som kan indikere en retning eller fortelle meg hvor jeg befinner meg. Jeg kjenner ikke dette landskapet i det hele tatt, dette landskapet faren min har kalt sitt hjem i over ti år. Stedet er nesten utelukket fra karakter. Fargene unyanserte og utvasket. Jeg klarer så vidt å skille objektene fra hverandre; De glir alle sammen i en tåke.
Den jevne duren fra motoren og friksjonen utenfor gjør meg kvalm og jeg stopper opp bilen på en flat strekning. Jeg går ut av bilen. Luften er tom, og det er vindstille. Jeg prøver å høre etter noen lyder, et eller annet som kan gi noe svar eller retning, men det er så stille. Jeg studerer trærne foran meg, grantrær, noen av dem femti, seksti år gamle kan det virke som, men mange av dem nye. Men alle sammen, og det er ikke før nå jeg innser at alle trærne jeg har passert de siste timene, alle sammen strekker seg mot høyre, bakover. Greinene på den høyre siden, sørsiden, strekkes helt ut, gripende etter nabotreet, men nordsiden nesten er flat, greiene er bøyd over på sørsiden, som om vinden hadde rev dem sammen i en retning. Jeg huker meg ned mot asfalten, den ser ny ut. Fuktig, men himmelen er helt åpen, fukten må komme fra under veien, stigende opp gjennom små sprekker og hull. Ut fra jakkelommen finner jeg en blå bic-penn. En hylster med blått blekk fanget inn i klart pentagonformet plastikk. Jeg holder dem med to fingre og forsiktig plasserer jeg den på overflaten under meg. Jeg holder den fast et øyeblikk som om den var en del av min egen kropp, men så slipper jeg den. For et kort øyebikk ligger den stille. Plastikken mot asfalten. Men så, små vibrasjoner. Jeg har hodet nære nok til å se de små rykningene. Litt til høyre, litt tl venstre, og så tilbake. Og så, til slutt, endelig, triller kulepennen bortover asfalten, plukkende opp fart bortover, små hopp i veien idet den treffer små steiner eller ujevnhet i asfalten, helt til den ikke lengre er synlig for øynene mine

111/366

Det første jeg ser når jeg våkner er hendene mine, fingrene lange, tynne og bulende ut der knoklene befinner seg under huden min. De kastet skygger fra solen nedover det hvite lakenet. Det er solen som har vekket meg; gardinene er ikke trukket for. Jeg snur meg over på andre siden og hun ligger der, det lyset håret hennes mot det lyse sengetøyet. Jeg setter meg opp i sengen og kler på meg. Tenker at jeg kan finne et toalett i gangen slik jeg ikke vekker henne. Og med en sokk på vrangen og sko i hendene går jeg mot døren. Og med døren åpnet på en slik glipe at jeg kan akkurat se blondinen fra resepsjonen gå forbi før jeg hører henne fra under dynen, Ole? Jeg lukker døren igjen og snur meg. Hei. Hun smiler og strekker seg som en katt opp langs veggen. Du er tilfreds tenker jeg. Hva er klokken? Jeg svarer at den er halv ti, men at vi har god tid. Det begynner ikke før tolv. Hun gir meg et smil og går naken inn på badet. Jeg kan høre lydene der inne fra. Små melodier. Broren min vi bli den første i rekken av oss som gifter seg.

110/366

Som hyssingtråer spredt over hele byen, slike som man bruker til å kontrollere dukker, tenkte jeg. Trafikken hadde stopper over bybruen og jeg hadde oversikten over hele Sølyst. Regnet var fordelt på fronruten min, det var av den typen som ikke falt ned samlet som et teppe, men heller fordelt utover, en dråpe her, en dråpe der. Om man kunne hvirkelig legge merke til hver dråpe foran deg. Dråpene falt hardt ned fra himmelen og trommet ned i ruten. Så spredet den seg utover så my av flaten den kunne klare før den sakte sklidde ned ruten.

109/366

Sommervarmen, og måten vinden reiser fra sted til sted og tar med seg små lukter fra hvert menneske og sted. Måten lyset faller inn gjennom vinduer og strekker seg utover gulvet.
Også i dag var jeg sent til jobb, men i dag betydde det ingenting.

108/366

En øvelse (beskrivelse av halvglemt drøm)


Det var noe med måten hun snakket på. En stille reservasjon, som om hun ikke var helt sikker på hva hun skulle si. Sånne sementskruer, eller, slike som du bruke til å sette skruer i sement? Som om det var et spørsmål. Jeg satt fra meg de små eskene med spiker og så på henne. Med øynene festet på hennes bøyde jeg overkroppen bakover og beveget fingrene bortover hyllen helt til jeg fant jeg lette etter. Mener du slike? Jeg prøvde å dra de raskt frem som jeg var en magiker, men i stedet festet ermet på skjorten min seg i en spiker og rev av flere av krokene som posene med spikrer og skruer hang i. Flere poser fløy rundt meg og en av dem landet på skoen hennes. Treningssko. Hvite, fornuftige men søte, veldig små. Hun lo, så bort en stund og tok posen fra meg. Nesten uten å se på meg i det hele tatt sa hun Takk og gikk bort mot kassen. Jeg bøyde meg ned for å plukke opp posene, jeg kunne se hun var kommet til kassen.

Hun studerte sikkert på universitetet tenkte jeg. En av de der sosiologi eller sosionomstudentene som trener fire ganger til dagen og har hundre venninner som alle sammen har filmkvelder og reiser på spa sammen. Som sitter tett inntil hverandre i sofaen og klager over hvor dumme gutter er og hvordan de skal ha utveksling neste år.
Merkelig hvordan hun fortsatt var i hodet mitt da pausen begynte. Jan og jeg hadde ofte pauser sammen med denne uken hadde han fri for eksamen. Han studerte også på universitetet og kjente henne sikkert. Jan kjente de fleste. Vi var ikke venner akkurat, men så var ikke livsstilene våre akkurat så samarbeidsvillige heller da. Det var år siden jeg droppet ut av skole, og de siste t0 årene hadde nesten kun dreiet seg om skriving og jobben. I den rekkefølgen.

107/366

Father Death Blues

#10
Tom, kan du skru ned musikken litte granne? Hun reiser hodet keitet slik nakken hennes får svære folder som kaster harde skygger nedover henne. Jeg tar fingrene mine ut av fitta hennes og drar de over den runde volumkontrollen på stereoen på siden av sengen, den glinser nå i lyset av månen. Øynene mine glir forbi vinduet på veien tilbake, det er grått og skyene har samlet seg i forskjellige former langs hele horisonten.

#11
Det første jeg ser når jeg våkner er hendene mine, fingrene er lange, tynne og buler ut der knoklene befinner seg under huden min. Det var solen som har vekket meg, gardinene er ikke trukket for. Jeg snur meg over på andre siden og hun ligger der. Jeg reiser meg opp i sengen og kler på meg, Tenker at jeg kan finne et toalett på gangen slik jeg ikke vekker henne. Med en sokk på vrangen og sko i hendene går jeg mot døren, og med døren åpnet på en slik glipe jeg kan akkurat se vaskedamen gå forbi hører jeg henne fra under dynen, Tom? Jeg lukker døren igjen og snur meg, tenker på vaskedamen, hun kan ikke ha vært eldre enn 17

106/366

FATHER DEATH BLUES

#3

Bikkja er dø. Jeg vasker hendene mine i vasken på hotellrommet, ser på at det blander seg ut i vannet fra kranen og renner nedover i forskjellige stier mot sluket farvell. Lystoffrøret over speilet vil snart ikke mer, og lyset pumpes motvillig ut i rommet, jeg slår i veggen på siden av det for å få det til å stoppe men det har ingen nytte, lyset fortsetter å flikkre, utenfor er det helt
mørkt, ingen hjelp å få der heller. Jeg stiller meg på skrå foran vasken slik lyset fra soverommet kan komme inn på badet, det hjelper.

#4

Nå er himmelen helt tom for skyer. Ikke det at jeg har noe imot skyer. Men nå kan jeg se så mye lengre , så mye lengre oppover, milevis på milevis opp. Fra vinduet kan jeg ikke se solen, men skyggen på treet foran meg gir klart tegn om at den finnes.

105/366

Som Van Gogh, som William Burroughs, hvilken finger trenger jeg minst. Jeg kan gå på kjøkkenet og kutte av den venstre lillefingeren, ringe legevakten og pakke stumpen inn i is og holde den over hodet. Gå bort til legevakten: Eller kanskje ringe først etter en ambulanse, og deretter kutte av fingeren, eller hele handen. De vil si jeg er gal. Og de vil ta meg med seg til et sted ikke ulikt dette her akkurat nå 16 november 2008. Så vil de passe på meg, ta vare på meg. Slik de ikke kan forlate meg.

104/366

Jeg sitter på bussen. Rundt meg er det menensker, kanskje femti, kanskje mer. Jeg har på meg dressen min, fordi jeg skal på jobb og fordi det er morgen. Jeg holder, og beholder blikket, på jenta foran meg, på den lille delen av stringtrusen som stikker seg opp fra buksene. Menneskene er stille, jeg kan kun høre motorduren i det vi kjører sakte ut mot Åsane. Det er grått utenfor, ennå ikke lyst. Jeg kjenner det krummer seg til i halsen, jeg rykket til med den øverste delen av nakken min, jeg kremter forsiktig, så litt kraftigere. Så kjenner jeg det, det kommet fra lengre nede i kroppen, noe seigt, noe slimete som skyter opp langs halsen. Stoffet skyter seg framove, ut av kroppen min og flyver gjennom luften og treffer menneskene foran meg, jenta, og noen til. Det fortsetter, jeg kjenner det fortsetter og komme. Det er rødt, men det er ikke blod, det er tykkere, mye tykkere, men ikke så klumpete som spye, mer seigt og slimete. Jeg kjenner det renner nedover haken min og ned på gulvet, rennende som en kran, og det kommet ut av nesen min også, ørene. Det sipet ut, jeg klarer ikke holde det på plass. Menneskene foran meg er nå helt dekket av stoffet. Jeg snur meg rundt, til han som sitter på siden av meg. Han ser framover. Jeg ser mot jenta, hun står fortsatt med ryggen til. Bussen stopper på et av de faste stoppene og hun går av, hele ryggen hennes dekket. Mannen som sto på siden av henne flytter seg til mer i midten av bussen og skoen hans lander nedi en damm på gulvet, idet skoen treffer sendes det opp dråper mot buksebeinet hans. Jeg finnet et enkelt lommetørkle i jakkelommen og tørker meg rundt munnen min.

103/366

Det var kanskje noe annet jeg burde sagt, noe mer elegant, men så ble det med Vi snakkes da.
Liksom slengt ut i luften, dalende ned foran føttende hennes. Men i øyeblikket følte jeg meg helt passiv over situasjonen, som om dette var noe som skjedde to helt andre mennesker et annet sted.
Ja, vi snakkes.

102/366

Jeg tenker at hvis jeg fortsetter vil det ikke gjøre så vondt. Hvis jeg på en eller annen måte kan holde ut mandag, tirsdag, onsdag, torsdag... Hvis jeg kan segregere. Bit for bit. Jeg tar bilder av hver ting. Jeg står opp, ett bilde. Går på badet, ett bilde, pusser tennene, ett bilde. Og så kan jeg framkalle dem, henge dem opp, kanskje selge dem til et galleri et sted, bli kunstner. Også ta et bilde av det også.

101/366

Jeg sitter på hotellet, det eneste stedet jeg vil være akkurat nå; hotellet. Dette er gult for det meste og ligger i Danmark, og jeg har kommet her med tog. Rundt meg er det mennesker, spisesalen er nesten helt full. Lydene farer rundt i rommet og møter hverandre, kræsjer inn i hverandre og bryr seg ikke. Jeg sitter alene; lager ingen lyd. Snart kommer servitrisen bort til meg og spør meg om maten er god, og jeg vil svare at det er den. Så vil jeg gå jeg gå opp på rommet mitt. Senere vil jeg gå ut, det eneste stedet jeg vil være, ute. Jeg vil spør jenter om de vil ha sex med meg med øynene, og de vil avise meg.

100/366

Hotellet
Jeg sitter i hotellet, det eneste stedet jeg vil være akkurat nå; hotellet. Dette er gult for det meste og ligger i Danmark. Spisesalen er full av mennesker jeg ikke kjenner og jeg spiser alene. Snart kommer servitrisen bort til meg og spør meg om maten er god, og jeg vil svare at det er den. Så vil jeg gå jeg gå opp på rommet mitt. Senere vil jeg gå ut, det eneste stedet jeg vil være, ute. Jeg vil spør jenter om de vil ha sex med meg md øynene, og de vil avise meg.

99/366

Det var kanskje noe annet jeg burde sagt, noe mer elegant, men så ble det med: Vi snakkes da.
Liksom slengt ut i luften, dalende ned foran føttende hennes. Ja, vi snakkes.

98/366

Jeg kan huske så mange sykehusbesøk fra da jeg var liten. Jeg må ha vært et veldig sykt barn for jeg kjenner meg veldig igjen i disse gangene idet jeg går gjennom dem nå. De hvite veggene som strekket seg milevis bortover, jeg aner ikke hvor de ender. Jeg er her igjen.

97/366

Jeg kan ikke huske om det var ifjor sommer eller den forrige, jeg blir forvirret av tid og sted og dessuten betyr der ikke noe, for det kunne vært når som helst. Jeg pleide å gå ut, sånn i halv ett-ett tiden, etter foreldrene mine hadde lagt seg; jeg gikk ned den bratte bakken forbi ungdomskolen, langs fotballbanen. Det var mørkt og passe varmt, og så var det helt stille, alltid helt stille. Jeg kan huske jeg tenkte da: Nå er jeg helt alene, det siste mennesket har forlatt jorden og det er bare meg igjen. Jeg pleide gå en fast rute, sikksakk mellom bygningene, opp og ned. Storhaug virket uendelig stor da. Det hendte jeg møtte noen, men det var veldig sjeldent, og om jeg gjorde det la de som regel ikke merke til meg. Det siste mennesket.
Dette var årene før universitete og etter det gjorde jeg det ikke, det passet bare aldri. Jeg tenker at noen andre nok vandrer der om nettene nå, noen helt andre; Noen andre er det siste mennesket på jorden.

96/366

Varmtvannsberederen har gått i stykker. Det kommer kun kaldt vann ut av de gamle kranene. Hun sitter i stuen og venter. På siden av meg har jeg verktøyet, en skiftenøkkel, en hammer, en kubein, en lommelykt og de nye delene, fremdeles pakket inn i plasten sin. Jeg må rive opp deler av veggen for å komme til de inderste rørene, der hvor feilen ligger. Jeg sitter på kneet på kjøkkenet hennes. Det er en gammel leilighet, renovert fra ei rønne ti år tidligere for å tjene penger. Leilighetene, det må vel være tretti, førti her, er alle sammen krokete satt sammen nå; Ganger som ikke leder noe sted, inngangsdører som leder inn til soverommet, og altfor små. Alt er stuet sammen for å få plass. Hvordan går det der ute? Hun sier det stille, jeg kan knapt høre henne. Det ser ikke godt ut, svarer jeg. Jeg hører hun sukker. Far døde i fjor, jeg var alt hun hadde nå.
Jeg begynner å rive i veggen, den gir etter, støv, isolasjon og trebiter faller utover kjøkkengulvet, noe av det bregraver nesten verktøyene mine helt. En enslig kakkerlakk løper forbi meg og under kjøleskapet. Jeg legger ned hodet mitt på gulvet for å for øye på den, men den forsvinner inn i mørket. Det kan være det samme, det må allerde være flere hvor den komemr fra. Jeg lyser inn i veggen for å se. Rørene strekker seg inn i veggen og beveger seg nedover, nedover etasjene og inn i bakken. Jeg ser på klokken, halv sju, jeg er allerede sein, ut vinduet ser jeg det har begynt å bli mørkt. Jeg fjerner de gamle mutrene og setter på de nye, så skulle vannet gå inn rett. Jeg har gjort hva jeg kunne.
Jeg står og holder de gamle mutrene i hendene. De er rustne, skitne, mørke. Jeg legger dem i bukselommen. Jeg går inn til mor. Hun sitter i stolen foran tv-en. Jeg setter med ned i sofaen på siden av henne. Vi ser begge på skjermen, en eller annen film. Den er gammel, fargene blør ut i hverandre. Jeg ser bort på mor.

95/366

Det regner mer enn før. Jeg har tatt en liten omvei rundt verftet for å ikke komme for tidlig. Ruben har kommet hjem fra London og samlet noen av oss for et par øl og kanskje en tur ut. Jeg har ikke snakket med han siden han reiste, det var over to år siden. Det var før jeg traff Rakel, og på den tiden pleide vi møtes etter jobb på kafeen eller borte med kirken. Og vi satt, kanskje helt stille sammen, og snakket om ungdomskolen eller Susanne, og Tine, kjærestene våre. Hvordan vi skulle reise sammen på ferier når vi fikk unger, feire jul sammen, hvordan han skulle fri til Susanne når han fikk pengene. Og vi smilte og lo, drakk noen øl der på kirketrappen, kom sent hjem, kom sent på jobb dagen etterpå.
Ingen sa noe da Susanne døde i bilulykken. Ikke engang jeg. Jeg møtte ikke opp på kafeen eller med kirken den dagen etterpå, jeg vet ikke om han kom på jobb.
En uke senere fikk jeg et brev fra Liverpool, et turistpostkort og et bilde av Ruben på et hotellrom. Det var ikke lenge etter at Tine reiste.
Jeg stopper opp og prøver å se inn vinduene på verftet, noen jobber der inne, maler, jeg kan se noen malerier hengende på veggen, og en hvit skikkelse bevege seg fram og tilbake. Jeg tar opp lappen med adressen og går ned mot havet.
Forbi meg sprinter noen unger. De er mest opptatt av måkene. "De kræsjer inn i hverandre. SE!". De stopper opp og ser opp mot himmelen. Og jo, himmelen er full av måker, de flyr inn fra alle kanter, klumper seg sammen på himmelen. "Det e flaggermus," skriker en av dem litt for høyt, stemme hans skjærer seg, "Nei," sier en av de andre rolig, "det finnes ikkje flaggermus", de løper av sted rundt fjellet. Jeg setter opp farten.