118/366

Dager som går seint, som snegler seg av gårde, som om de snek seg framover, usikre på hva som ventet dem rundt det neste hjørnet. Jeg sitter på et tog og jeg kan se all naturen passere meg, hvert tre, hver innsjø, hver stein, de passere meg, eller jeg passerer dem, det kan være det samme. De framtrer i det høyre hjørnet og forsvinner i det venstre. Først var det byene, med sine sementstrukturer og jernsløyfer, så forstadene av tre og grønne farger, og nå den ville naturen. Det virker ikke som toget vil stoppe i dag. Men så er det helt i orden, denne verden interesserer meg ikke lengre egentlig.