En øvelse (beskrivelse av halvglemt drøm)
Det var noe med måten hun snakket på. En stille reservasjon, som om hun ikke var helt sikker på hva hun skulle si. Sånne sementskruer, eller, slike som du bruke til å sette skruer i sement? Som om det var et spørsmål. Jeg satt fra meg de små eskene med spiker og så på henne. Med øynene festet på hennes bøyde jeg overkroppen bakover og beveget fingrene bortover hyllen helt til jeg fant jeg lette etter. Mener du slike? Jeg prøvde å dra de raskt frem som jeg var en magiker, men i stedet festet ermet på skjorten min seg i en spiker og rev av flere av krokene som posene med spikrer og skruer hang i. Flere poser fløy rundt meg og en av dem landet på skoen hennes. Treningssko. Hvite, fornuftige men søte, veldig små. Hun lo, så bort en stund og tok posen fra meg. Nesten uten å se på meg i det hele tatt sa hun Takk og gikk bort mot kassen. Jeg bøyde meg ned for å plukke opp posene, jeg kunne se hun var kommet til kassen.
Hun studerte sikkert på universitetet tenkte jeg. En av de der sosiologi eller sosionomstudentene som trener fire ganger til dagen og har hundre venninner som alle sammen har filmkvelder og reiser på spa sammen. Som sitter tett inntil hverandre i sofaen og klager over hvor dumme gutter er og hvordan de skal ha utveksling neste år.
Merkelig hvordan hun fortsatt var i hodet mitt da pausen begynte. Jan og jeg hadde ofte pauser sammen med denne uken hadde han fri for eksamen. Han studerte også på universitetet og kjente henne sikkert. Jan kjente de fleste. Vi var ikke venner akkurat, men så var ikke livsstilene våre akkurat så samarbeidsvillige heller da. Det var år siden jeg droppet ut av skole, og de siste t0 årene hadde nesten kun dreiet seg om skriving og jobben. I den rekkefølgen.
Det var noe med måten hun snakket på. En stille reservasjon, som om hun ikke var helt sikker på hva hun skulle si. Sånne sementskruer, eller, slike som du bruke til å sette skruer i sement? Som om det var et spørsmål. Jeg satt fra meg de små eskene med spiker og så på henne. Med øynene festet på hennes bøyde jeg overkroppen bakover og beveget fingrene bortover hyllen helt til jeg fant jeg lette etter. Mener du slike? Jeg prøvde å dra de raskt frem som jeg var en magiker, men i stedet festet ermet på skjorten min seg i en spiker og rev av flere av krokene som posene med spikrer og skruer hang i. Flere poser fløy rundt meg og en av dem landet på skoen hennes. Treningssko. Hvite, fornuftige men søte, veldig små. Hun lo, så bort en stund og tok posen fra meg. Nesten uten å se på meg i det hele tatt sa hun Takk og gikk bort mot kassen. Jeg bøyde meg ned for å plukke opp posene, jeg kunne se hun var kommet til kassen.
Hun studerte sikkert på universitetet tenkte jeg. En av de der sosiologi eller sosionomstudentene som trener fire ganger til dagen og har hundre venninner som alle sammen har filmkvelder og reiser på spa sammen. Som sitter tett inntil hverandre i sofaen og klager over hvor dumme gutter er og hvordan de skal ha utveksling neste år.
Merkelig hvordan hun fortsatt var i hodet mitt da pausen begynte. Jan og jeg hadde ofte pauser sammen med denne uken hadde han fri for eksamen. Han studerte også på universitetet og kjente henne sikkert. Jan kjente de fleste. Vi var ikke venner akkurat, men så var ikke livsstilene våre akkurat så samarbeidsvillige heller da. Det var år siden jeg droppet ut av skole, og de siste t0 årene hadde nesten kun dreiet seg om skriving og jobben. I den rekkefølgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar