96/366

Varmtvannsberederen har gått i stykker. Det kommer kun kaldt vann ut av de gamle kranene. Hun sitter i stuen og venter. På siden av meg har jeg verktøyet, en skiftenøkkel, en hammer, en kubein, en lommelykt og de nye delene, fremdeles pakket inn i plasten sin. Jeg må rive opp deler av veggen for å komme til de inderste rørene, der hvor feilen ligger. Jeg sitter på kneet på kjøkkenet hennes. Det er en gammel leilighet, renovert fra ei rønne ti år tidligere for å tjene penger. Leilighetene, det må vel være tretti, førti her, er alle sammen krokete satt sammen nå; Ganger som ikke leder noe sted, inngangsdører som leder inn til soverommet, og altfor små. Alt er stuet sammen for å få plass. Hvordan går det der ute? Hun sier det stille, jeg kan knapt høre henne. Det ser ikke godt ut, svarer jeg. Jeg hører hun sukker. Far døde i fjor, jeg var alt hun hadde nå.
Jeg begynner å rive i veggen, den gir etter, støv, isolasjon og trebiter faller utover kjøkkengulvet, noe av det bregraver nesten verktøyene mine helt. En enslig kakkerlakk løper forbi meg og under kjøleskapet. Jeg legger ned hodet mitt på gulvet for å for øye på den, men den forsvinner inn i mørket. Det kan være det samme, det må allerde være flere hvor den komemr fra. Jeg lyser inn i veggen for å se. Rørene strekker seg inn i veggen og beveger seg nedover, nedover etasjene og inn i bakken. Jeg ser på klokken, halv sju, jeg er allerede sein, ut vinduet ser jeg det har begynt å bli mørkt. Jeg fjerner de gamle mutrene og setter på de nye, så skulle vannet gå inn rett. Jeg har gjort hva jeg kunne.
Jeg står og holder de gamle mutrene i hendene. De er rustne, skitne, mørke. Jeg legger dem i bukselommen. Jeg går inn til mor. Hun sitter i stolen foran tv-en. Jeg setter med ned i sofaen på siden av henne. Vi ser begge på skjermen, en eller annen film. Den er gammel, fargene blør ut i hverandre. Jeg ser bort på mor.