97/366

Jeg kan ikke huske om det var ifjor sommer eller den forrige, jeg blir forvirret av tid og sted og dessuten betyr der ikke noe, for det kunne vært når som helst. Jeg pleide å gå ut, sånn i halv ett-ett tiden, etter foreldrene mine hadde lagt seg; jeg gikk ned den bratte bakken forbi ungdomskolen, langs fotballbanen. Det var mørkt og passe varmt, og så var det helt stille, alltid helt stille. Jeg kan huske jeg tenkte da: Nå er jeg helt alene, det siste mennesket har forlatt jorden og det er bare meg igjen. Jeg pleide gå en fast rute, sikksakk mellom bygningene, opp og ned. Storhaug virket uendelig stor da. Det hendte jeg møtte noen, men det var veldig sjeldent, og om jeg gjorde det la de som regel ikke merke til meg. Det siste mennesket.
Dette var årene før universitete og etter det gjorde jeg det ikke, det passet bare aldri. Jeg tenker at noen andre nok vandrer der om nettene nå, noen helt andre; Noen andre er det siste mennesket på jorden.