95/366

Det regner mer enn før. Jeg har tatt en liten omvei rundt verftet for å ikke komme for tidlig. Ruben har kommet hjem fra London og samlet noen av oss for et par øl og kanskje en tur ut. Jeg har ikke snakket med han siden han reiste, det var over to år siden. Det var før jeg traff Rakel, og på den tiden pleide vi møtes etter jobb på kafeen eller borte med kirken. Og vi satt, kanskje helt stille sammen, og snakket om ungdomskolen eller Susanne, og Tine, kjærestene våre. Hvordan vi skulle reise sammen på ferier når vi fikk unger, feire jul sammen, hvordan han skulle fri til Susanne når han fikk pengene. Og vi smilte og lo, drakk noen øl der på kirketrappen, kom sent hjem, kom sent på jobb dagen etterpå.
Ingen sa noe da Susanne døde i bilulykken. Ikke engang jeg. Jeg møtte ikke opp på kafeen eller med kirken den dagen etterpå, jeg vet ikke om han kom på jobb.
En uke senere fikk jeg et brev fra Liverpool, et turistpostkort og et bilde av Ruben på et hotellrom. Det var ikke lenge etter at Tine reiste.
Jeg stopper opp og prøver å se inn vinduene på verftet, noen jobber der inne, maler, jeg kan se noen malerier hengende på veggen, og en hvit skikkelse bevege seg fram og tilbake. Jeg tar opp lappen med adressen og går ned mot havet.
Forbi meg sprinter noen unger. De er mest opptatt av måkene. "De kræsjer inn i hverandre. SE!". De stopper opp og ser opp mot himmelen. Og jo, himmelen er full av måker, de flyr inn fra alle kanter, klumper seg sammen på himmelen. "Det e flaggermus," skriker en av dem litt for høyt, stemme hans skjærer seg, "Nei," sier en av de andre rolig, "det finnes ikkje flaggermus", de løper av sted rundt fjellet. Jeg setter opp farten.