121/366

Hun stod på hjørnet av en lang gate som strakk seg fra lengst nord og vridde seg nesten gjennom hele byen og ut mot havet. Alene, og ventende på den neste mannen som skulle ta henne med seg, hjem, til et sted ikke så langt unna. Jeg kunne tatt henne med meg, tenkte jeg, hjem til meg, hjem til de pappdekkete vinduene, til stablene med bøker og søppel, ikke skade henne, bare se på henne, fortelle henne fine ting, eller be henne fortelle meg om seg selv. Men jeg hadde ventet for lenge, hadde ungått samtalene for lenge, det var ikke lenger trivielt. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde åpnet munnen for annet enn å spise, og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg så ned i bakken idet jeg gikk forbi henne. Hånden min fomlende i lommen som om jeg lette etter noe. Jeg er opptatt.