120/366

Kulden har sneket seg inn på rommet mitt mens jeg var borte. Jeg kan ikke lenger benekte det, vinteren er utenfor der. Der ute. Jeg klarer ikke holde den ute lengre. Jeg skrur termostaten lengre opp, men det er til ingen nytte, den står allerede på 35 og gir ingen varme. Jeg vrir den den til den går helt rundt, så rundt en gang til. Jeg balanserer en tallerken med restende av kneipbrødet og et glass vann. Jeg setter det ned på skrivebordet mitt plasset under vinduet som jeg, i tidlig september, dekket til med papp. Av og til har jeg stukket små hull i det med en kulepenn og lyset stråler inn når solen er på østsiden. Skrivebordet er dekket med bøker skrevet av store forfattere og kunstnere, og mellom dem mitt eget blanke ark. Utenfor døren har søppelet stablet seg opp. Jeg kan ikke lengre huske hvilke farge utendøren er, det er på tide å gå ut.

Snøen har malt alt hvitt, alt blir for lyst og jeg vurderer å gå inn igjen, men den klare kalde luften føles godt, så jeg plasserer nøklene tilbake i lommen og går bortover gaten. Jeg kan huske når jeg kom hit. Hvordan det føltes. Hva jeg håpet på. Jeg kan fremdeles huske alt.

Mor ringer seinere, hun vil ha meg hjem på middag, på onsdag, broren min har kommet hjem.
Men jeg orker knapt å heve stemmen for å svare, de vil spør hvordan det går med Stine, om jeg har fått noen venner, om jeg trives, og om jeg går ut i helgene. Stemmene deres vil være bekymrede, selvsagte, skuffede. Og jeg vil svare dem, bekrefte hva de allerde vet. Og maten vil smake godt.
Jeg sier jeg er syk, hun sier du er alltid syk, jeg sier unnskyld.