104/366

Jeg sitter på bussen. Rundt meg er det menensker, kanskje femti, kanskje mer. Jeg har på meg dressen min, fordi jeg skal på jobb og fordi det er morgen. Jeg holder, og beholder blikket, på jenta foran meg, på den lille delen av stringtrusen som stikker seg opp fra buksene. Menneskene er stille, jeg kan kun høre motorduren i det vi kjører sakte ut mot Åsane. Det er grått utenfor, ennå ikke lyst. Jeg kjenner det krummer seg til i halsen, jeg rykket til med den øverste delen av nakken min, jeg kremter forsiktig, så litt kraftigere. Så kjenner jeg det, det kommet fra lengre nede i kroppen, noe seigt, noe slimete som skyter opp langs halsen. Stoffet skyter seg framove, ut av kroppen min og flyver gjennom luften og treffer menneskene foran meg, jenta, og noen til. Det fortsetter, jeg kjenner det fortsetter og komme. Det er rødt, men det er ikke blod, det er tykkere, mye tykkere, men ikke så klumpete som spye, mer seigt og slimete. Jeg kjenner det renner nedover haken min og ned på gulvet, rennende som en kran, og det kommet ut av nesen min også, ørene. Det sipet ut, jeg klarer ikke holde det på plass. Menneskene foran meg er nå helt dekket av stoffet. Jeg snur meg rundt, til han som sitter på siden av meg. Han ser framover. Jeg ser mot jenta, hun står fortsatt med ryggen til. Bussen stopper på et av de faste stoppene og hun går av, hele ryggen hennes dekket. Mannen som sto på siden av henne flytter seg til mer i midten av bussen og skoen hans lander nedi en damm på gulvet, idet skoen treffer sendes det opp dråper mot buksebeinet hans. Jeg finnet et enkelt lommetørkle i jakkelommen og tørker meg rundt munnen min.