#1, #2, og #3
Han er død.
Jeg vet ikke hvor jeg er. Veien ruller av sted under hjulene til Renaulten men ennå har jeg ikke sett noen skilt som kan indikere en retning eller fortelle meg hvor jeg befinner meg. Jeg kjenner ikke dette landskapet i det hele tatt, dette landskapet faren min har kalt sitt hjem i over ti år. Stedet er nesten utelukket fra karakter. Fargene unyanserte og utvasket. Jeg klarer så vidt å skille objektene fra hverandre; De glir alle sammen i en tåke.
Den jevne duren fra motoren og friksjonen utenfor gjør meg kvalm og jeg stopper opp bilen på en flat strekning. Jeg går ut av bilen. Luften er tom, og det er vindstille. Jeg prøver å høre etter noen lyder, et eller annet som kan gi noe svar eller retning, men det er så stille. Jeg studerer trærne foran meg, grantrær, noen av dem femti, seksti år gamle kan det virke som, men mange av dem nye. Men alle sammen, og det er ikke før nå jeg innser at alle trærne jeg har passert de siste timene, alle sammen strekker seg mot høyre, bakover. Greinene på den høyre siden, sørsiden, strekkes helt ut, gripende etter nabotreet, men nordsiden nesten er flat, greiene er bøyd over på sørsiden, som om vinden hadde rev dem sammen i en retning. Jeg huker meg ned mot asfalten, den ser ny ut. Fuktig, men himmelen er helt åpen, fukten må komme fra under veien, stigende opp gjennom små sprekker og hull. Ut fra jakkelommen finner jeg en blå bic-penn. En hylster med blått blekk fanget inn i klart pentagonformet plastikk. Jeg holder dem med to fingre og forsiktig plasserer jeg den på overflaten under meg. Jeg holder den fast et øyeblikk som om den var en del av min egen kropp, men så slipper jeg den. For et kort øyebikk ligger den stille. Plastikken mot asfalten. Men så, små vibrasjoner. Jeg har hodet nære nok til å se de små rykningene. Litt til høyre, litt tl venstre, og så tilbake. Og så, til slutt, endelig, triller kulepennen bortover asfalten, plukkende opp fart bortover, små hopp i veien idet den treffer små steiner eller ujevnhet i asfalten, helt til den ikke lengre er synlig for øynene mine
Han er død.
Jeg vet ikke hvor jeg er. Veien ruller av sted under hjulene til Renaulten men ennå har jeg ikke sett noen skilt som kan indikere en retning eller fortelle meg hvor jeg befinner meg. Jeg kjenner ikke dette landskapet i det hele tatt, dette landskapet faren min har kalt sitt hjem i over ti år. Stedet er nesten utelukket fra karakter. Fargene unyanserte og utvasket. Jeg klarer så vidt å skille objektene fra hverandre; De glir alle sammen i en tåke.
Den jevne duren fra motoren og friksjonen utenfor gjør meg kvalm og jeg stopper opp bilen på en flat strekning. Jeg går ut av bilen. Luften er tom, og det er vindstille. Jeg prøver å høre etter noen lyder, et eller annet som kan gi noe svar eller retning, men det er så stille. Jeg studerer trærne foran meg, grantrær, noen av dem femti, seksti år gamle kan det virke som, men mange av dem nye. Men alle sammen, og det er ikke før nå jeg innser at alle trærne jeg har passert de siste timene, alle sammen strekker seg mot høyre, bakover. Greinene på den høyre siden, sørsiden, strekkes helt ut, gripende etter nabotreet, men nordsiden nesten er flat, greiene er bøyd over på sørsiden, som om vinden hadde rev dem sammen i en retning. Jeg huker meg ned mot asfalten, den ser ny ut. Fuktig, men himmelen er helt åpen, fukten må komme fra under veien, stigende opp gjennom små sprekker og hull. Ut fra jakkelommen finner jeg en blå bic-penn. En hylster med blått blekk fanget inn i klart pentagonformet plastikk. Jeg holder dem med to fingre og forsiktig plasserer jeg den på overflaten under meg. Jeg holder den fast et øyeblikk som om den var en del av min egen kropp, men så slipper jeg den. For et kort øyebikk ligger den stille. Plastikken mot asfalten. Men så, små vibrasjoner. Jeg har hodet nære nok til å se de små rykningene. Litt til høyre, litt tl venstre, og så tilbake. Og så, til slutt, endelig, triller kulepennen bortover asfalten, plukkende opp fart bortover, små hopp i veien idet den treffer små steiner eller ujevnhet i asfalten, helt til den ikke lengre er synlig for øynene mine
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar