94/366

Hun helte melken sakte over i bollen. Hun løftet seg opp på tær for få skikkelig oversikt over bollen, slik det skulle være akkurat nok melk i forhold til corn flakes. Det var slikt det hadde blitt, hun laget frokost og jeg stod og så på. Hun hadde på seg den store hvite t-skjorten, og under den skinte de rosa trusene gjennom. Når hun satt melken tilbake i kjøleskapet snudde hun seg mot meg og smilte, jeg kunne se brystvortene hennes gjennom t-skjorten hennes også. Jeg hadde lyst til å gå bort til henne og kysse henne i nakken, løfte opp t-skjorten hennes og gni håndflaten min over rompeballene hennes, dra fingrene opp mot brystene, og dra ned trusene hennes, trenge meg inn i henne bakfra. Men jeg visste at da ville cornflaksen hennes bli våt i mellomtiden. Så jeg stod bare og så på at hun gikk inn i stuen og skrudde på tv-en.

93/366

Jeg har tre nøkler på nøkkelknippet mitt. En nøkkel er for hybelen i Bergen, en nøkkel er for foreldrene mines hus i Stavanger, og en nøkkel er for en sykkel som ble stjålet i fjor. Jeg drar fingrene over spissen på bilnøklene, det gjør vondt, men jeg gjør det likevel. Tre nøkler, to av dem er ikke lenger i bruk, men jeg klenger meg til dem, for i det minste kunne rasle med nøkkelklippet nå og da. For å holde det i hendene mine og lete bare litt for å finne den rette når jeg skal hjem.

92/366

Jeg står i det overfyllte galleriet. Rundt meg finnes det mennesker, kanskje femti, kanskje mer. De beveger seg sakte, det er alt man kan gjøre, de knuffer inn i hverandre, noen kaver seg fram mellom de andre, andre er fanget i hjørner eller presset mot glasset som vender mot Kong Oscars gate. Og jeg står midt i midten. Jeg er omringet. Eller, jeg befinner meg i en by som ikke er den jeg vokste opp i, og jeg kjenner ingen her, ikke enda, og kanskje aldri. Jeg får konstante meldinger av gratulasjoner for hva jeg gjør. Hva jeg gjør akademisk. For jeg er så flink, så jævla flink. Men jeg mottar, heller ikke i dag, gratulasjoner for hvem jeg er.
Men så har jeg også sjeldent fått det. Men jeg fikk det en gang, i en sommer for ikke så lenge siden; av ei som nå ønsker å gli sakte og smerteløst ut av livet mitt, rygge bakover og ut, "la oss late som det aldri skjedde".
Jeg tenker på Bukowski ("Linda, you gave it to me, and when you take it away, do it slowly. Make it as though I've died in my sleep, in stead of in my life")
Men dette rommet, eller hvilket som helst rom det skulle være, kan ikke gjøre opp for noe: og til slutt idet det siste regnet faller ned på de endeløse rekkene med paraplyer og jeg står paraplyløs og alene, søkkende våt over brostein og under gatelys, og tankene minde vender tilbake, tilbake, tilbake, er det kun en tanke jeg kan forstå eller høre: too little and too late.

91/366

Jeg drar fingrene over spissen på bilnøklene, det gjør vondt, men jeg gjør det likevel. Jeg vet jeg kommer til å komme for sent på jobb. Jeg vet Espen vil stå der og ser surt på meg når jeg kommer inn.
Men jeg kommer snart. Snart vil jeg komme og stable hyllene, ta imot bestillinger, nikke og smile, svare på spørsmål fra folk om hva jeg gjør i Stavanger igjen, hvordan det var i Bergen, hvor jeg lenge jeg skulle jobbe her. Så vil jeg sykle hjem, ned den lille bakken, bort forbi hvor far og jeg fisket da jeg var liten og inn på den lille hybelen.

I mørket vil jeg fikle med såret, dra fingrene over det, det gjør vondt, men jeg liker det.

90/366

Jeg kan se meg selv. .
For en uke siden ble en gammel mann kjørt over av bussen; bussen gikk tvers over overkroppen hans, må ha delt den opp. Han hadde ikke en sjanse. Jeg satt i bussen. Et eller annet sete bakerst. Bussen reiste en nesten ubetydelig mengde opp på høyre side, så ned. Som om den traff fortauet. Bussjåføren la ikke merke til det. Opp. Og så ned. Jeg vet ikke hvordan det skjedde. Han må ha falt, eller ligget der fra før av. Jeg leser ikke avisene, har ikke fått med meg mer om hva som skjedde. Han døde, naturligvis. Noen andre skrek det. Ei brunette med ryggsekk, jeg studerte ansiktet hennes, hun så det først, etter meg, hun tok en dypt pust, som om hun svelget noen, så skrek hun. Ansiktet hennes var fylt av frykt, som om det var smittsomt. For en måte å dø på. Jeg tenker på hvordan jeg selv kommer til å dø.
Det kommer antakeligvis til å bli veldig kjedelig.

88/366

Kjøkkenet er kaldt, stabelen med tallerkner kaster lange obskure skygger opp mot veggen når jeg åpner kjøleskapet; men jeg er ikke sulten. jeg lukker det igjen, orker ikke tanken på mat nå. Istedet plukker jeg en to bananer fra benken og stapper dem i lommen, de buler skjeivt ut av allværsjakken.

Jeg har stått opp tidlig for å unngå å møte de andre, kjøkkenet er malt av det kalde lyset utenfra ,og alle vinduene på andre siden er mørke, eller, nei, vent, i en leilighet glimrer et svakt lys fra lengre inne. Jeg prøver å tenke hvem det kan være. En skygge beveger seg foran glasset som er fra innsiden polstret av blomster, porselensfigurer, bøker og gardiner med mønstre som nesten lekker ut på mursteinen, eller inn på kjøkkenet her. Men før de når meg forsvinner lyset fra leiligheten, og idet skyggen forsvinner forbi glasset siste gang har en enkel solstråle forvillet seg inn på kjøkkenbenken, den må ha vridd seg rundt blokkene i Leedalsgaten og svevet inn her, og for et øyeblikk tenker jeg på å beholde det, ta det med meg, men jeg bestemmer meg for å la det være, jeg lar der fly rundt tallerkene, koppene, langs kjøkkenbenken og søppelet på egenhånd, og jeg lurer på om det ville vende tilbake til solen, eller forbli på dette stedet under kommodene eller bakerst i skapet, og at det vil være vår lille hemmelighet.

Jeg går ned trappene og ut døren, ut på gatene som ennå prøver å beholde gråheten av nattens farge, men de vet, som meg, allerede da, at det er for sent.
Og jeg går hjem, snart er solen helt oppe, og snart har også du stått opp.

89/366

DIKT FOR NÅ 21/09-08, hjemme fra bergen, sitter på storhaug

Jeg orker ikke mer. Dette er for jævlig. Hvordan er det mulig at det skal gjøre så vondt? Jeg sa: Alle forlater meg til slutt. Du sa du ikke skulle det. Jeg ble gitt et løfte.
Men nok en gang mister jeg alt, jeg har knapt nok energi til å leve. Ja, så var det det, å leve.
Dette diktet suger, men så er det det som er meningen, det representerer liksom livet mitt nå.
Eller kanskje DETTE representerer det bedre:





.

87/366

Det har begynt.
Helt lengst borte i rommet, i et ubetydelig hjørne, forsiktig, ikke merkbart til å begynne med, men så litt høyere; det blander seg med de andre lydene, klokkene, regnet på vinduet, blodets gang, men så er det er ikke lenger noen tvil, musikk. Lange toner som strekker seg utover rommet som gass, sporadisk rykkende, ubestemmelig i fart, utover rommet, stjeler all annen lyd. Musikken etterlegger seg en mørk farge på veggene, som sot etter en brann, kryper oppover veggene, bretter seg utover, som mørke skyer av blod i badekaret, til hjørnet er helt mørklagt, malt svart. Og melodien forsterker seg, til du hører den, en melodi som må ha fulgt med siden barndommen, en barnesang, hver enkel tone stikker i deg, den vokser, høyere, høyere, til lydbølgende fysisk kaster seg rundt i rommet, hiver seg inn i veggene. Tonene knuser ned veggene i andre enden av rommet, du kastet bakover ut i luften til du svever spinnende i seksti meter over gatene og du ber om at musikken aldri tar slutt.

86/366

Jeg drar fingrene over spissen på bilnøklene, det gjør vondt, men jeg gjør det likevel. Jeg vet jeg kommer til å komme for sent på jobb. Jeg vet Raul vil stå der og ser surt på meg når jeg kommer inn.
Men jeg kommer snart. Snart vil jeg komme og stable hyllene, ta imot bestillinger, nikke og smile, svare på spørsmål fra folk om hva jeg gjør i Stavanger igjen, hvordan det var i Bergen, hvor jeg lenge jeg skulle jobbe her. Så vil jeg sykle hjem, ned den lille bakken, bortforbi hvor far og jeg fisket da jeg var liten og inn på den lille hybelen.
I mørket vil jeg fikle med såret, dra fingrene over det, det gjør vondt, men jeg liker det.

85/366

Jeg finner en stein under sengen min. Den må ha festet seg under en sko og havnet inn på soverommet mitt og trillet under der, det finnes ingen annen forklaring.. Jeg står med den i hånden. Den er grov og ubehandlet, hard. Den er stor. Nesten like stor knytteneven min: jeg sammenligner de to. Jeg sammenligner den med den myke dynen min; jeg sammenligner den med stolen min; jeg sammenligner den med en bok, men det stemmer ikke, steinen lager avtrykk på boken, de harde kantene graver seg inn i papiret. Jeg sammenligner den med veggen, men tapeten er blomstrete og lys, steinen mørk og ensfarget, teppet likeså: det er lyst blått med hvite nuppete prikker. Jeg legger meg ned på kne i et hjørne, en liten flipp av teppet stikker opp, for et øyeblikk legger jeg steinen fra meg, jeg river opp teppet, en halvmeter eller så, under er det betong. Jeg plukker opp steinen og legger den på betongen.
Også går jeg ut av rommet.

84/366

Mor ringer seinere, hun vil ha meg hjem på middag, på onsdag, broren min har kommet hjem.
Men jeg orker knapt å heve stemmen for å svare, de vil spør hvordan det går med Stine, om jeg har fått noen venner, om jeg trives, og om jeg går ut i helgene. Stemmene deres vil være bekymrede, selvsagte, skuffede. Og jeg vil svare dem, bekrefte hva de allerde vet. Og maten vil smake godt.
Jeg sier jeg er syk, hun sier du er alltid syk, jeg sier unnskyld.

83/366

Det har begynt.
Helt lengst borte i rommet, i et ubetydelig hjørne, forsiktig, ikke merkbart til å begynne med, men så litt høyere; det blander seg med de andre lydene, klokkene, regnet på vinduet, blodets gang, men så er det er ikke lenger noen tvil, musikk. Lange toner som strekker seg utover rommet som gass, sporadisk rykkende, ubestemmelig i fart, utover rommet, stjeler all annen lyd. Musikken etterlegger seg en mørk farge på veggene, som sot etter en brann, kryper oppover veggene, bretter seg utover, som mørke skyer av blod i badekaret, til hjørnet er helt mørklagt, malt svart. Tonene er kjente, melodien er hørt før i talløse anledninger, en melodi som må ha fulgt med siden barndommen, den vokser, høyere, høyere, til lydbølgende fysisk kaster seg rundt i rommet, hiver seg inn i veggene. Tonene knuser ned veggene, til du hører melodien, til du hører hva det er, en begynnelse som kommer tilbake.

82/366

Hun har stått opp før meg. Hun har drukket kaffe og spist egg, og noe annet jeg ikke klarer å gjenkjenne, men hun har lest morgenbladet, gårsdagens, og dusjet. Restende av hver handling ligger igjen i rommene i sporene. Den tomme tallerknen i stuen, eggeskallet i søppelet, helt øverst som en fjelltopp, kaffettrakteren glemt på, og den søte lukten på badet. Handlingene virker hastede, morgenritualene, raske, uforsiktige, men hver handling, om enn for et altfor kort øyeblikk nytes.
Jeg går inn på rommet hennes og tar et par truser fra skittentøyet og går inn på mitt eget rom, plasserer dem på ansiktet mitt og legger meg ned, dagen min begynner ikke før senere, det er knapt morgen.

81/366

Jeg stod ved et veikryss da jeg følte vinden kile kinnet mitt, jeg følte den brette seg rundt meg. Det var noe veldig gjenkjennelig med den. Også hvordan den luktet, den var kald og rå, men den smakte salt og skog samtidig. Også husket jeg det. Dette var vinden fra de mørke høstdagene fra da jeg var liten. Vinden som jeg lekte med i barnehagen, som gjorde de gråe dagene enda mer triste og som nektet å gi slipp på meg. Som alltid var der, rett utenfor døren, ventende. Vinden som krøp inn i meg, vinden som kunne bære meg med seg oppover mot skyene, som kunne sparke en ball lengre enn noen av de andre guttene. Jeg kjente den vinden igjen, den var her igjen, her hos meg. og jeg følte meg uendelig trist, der, da, for jeg så hvordan alt forandret seg, hvordan jeg ble kastet av en annen vind framover, hvordan vinden fra barndommen min ikke lengre var den som førte, men en annen vind var kommet, en ny vind, og jeg forstod at det var det som hadde skapt denne kvalmen den siste tiden, en ny vind, ubenektelig og klar.

Og jeg kunne ikke la vær å lure på om vinden hadde reist helt fra hjembyen min for å besøke meg?

80/366

Kjøkkenet er kaldt, stabelen med tallerkner kaster lange obskure skygger opp mot veggen når jeg åpner kjøleskapet; men jeg er ikke sulten. jeg lukker det igjen, orker ikke tanken på mat nå. Istedet plukker jeg en to bananer fra benken og stapper dem i lommen, de buler skjeivt ut av allværsjakken.

Jeg har stått opp tidlig for å unngå å møte de andre, kjøkkenet er malt av det kalde lyset utenfra ,og alle vinduene på andre siden er mørke, eller, nei, vent, i en leilighet glimrer et svakt lys fra lengre inne. Jeg prøver å tenke hvem det kan være. En skygge beveger seg foran glasset som er fra innsiden polstret av blomster, porselensfigurer og gardiner med mønstre som nesten lekker ut på mursteinen, eller inn på kjøkkenet her, tar tak rundt halsen min og klemmer igjen. Men før de når meg forsvinner lyset fra leiligheten, og idet skyggen forsvinner forbi glasset siste gang har en enkel solstråle forvillet seg inn på kjøkkenbenken, den må ha vridd seg rundt blokkene Leedalsgaten og svevet inn her, og for et øyeblikk tenker jeg på å beholde det, ta det med meg, men jeg bestemmer meg for å la det være, jeg lar der fly rundt oppvasken og søppelet på egenhånd, og jeg lurer på om det ville vende tilbake til solen, eller forbli på dette stedet under kommodene eller bakerst i skapet, og at det vil være vår hemmelighet.

Jeg går ned trappene og ut døren, ut på gatene som ennå prøver å beholde gråheten av nattens farge, men de vet, som meg, allerede da, at det er for sent.

Jeg går hjem.

79/366

Jeg aner ikke hva som kan ha forårsaket det; kanskje mannen på bussen med solbrillene eller jenta i den røde kjolen. Det føltes som om det var sommer, utenfor vinduet. Jeg er allerede for langt på vei, for langt ute til å snu, ingen vei tilbake, og det stopper ikke. Men varmen utenfra kom inn, lyste opp de hvite lakene. Jeg kan godt ha ligget her i flere dager, det vet jeg for så vidt ikke helt sikkert; Men så skulle vel tro noen hadde banket på om det var tilfellet, i det minste for å se om jeg hadde det okey, men ingen hadde funnet meg på dager nå. "Du har klippet deg" "Ja, det har jeg" "Så merkelig du ser ut nå!" "Synes du? Ja, det kan godt være det..." "Du ser helt mongo ut" Ja, det kan godt være det, det betyr jo allikevel ingenting, jeg trekker hånden over det korte håret, det stikker opp mot fingrene, det er som en jævla borrelås. Faen. "Når klippet du deg?" "For noen dager siden, tror jeg" . Jeg gryntet og beveget meg mot badet, for å bevege meg vekk fra samtalen, men på badet ventet en ny: "Hva skal du gjøre nå da?" "Vet ikke" "Du kan ikke ligge her for alltid" "Kan jeg vel!" "Hvor har du tenkt å få penger fra?" "Det ordnde seg, vel" "DU ser dritt ut, ser ut som du er truffen av bussen!" "Kanskje..." Jeg går ut av badet, ser meg i speilet idet jeg går, jeg ser faens mongo ut. Moby med flippskjegg og potetnese, helvete. Jeg åpnet posen med boller, de virket ikke så gamle, for alt jeg vet har tiden stoppet utenfor rommet, hele Olav Vs gate har fryst fast, jeg ser dem nå: mødre bak barnevogner, trassige steg mot torget, nå fryst fast, et ben opp av bakken, smokken fryst fast i luften, de gamle, de som var, med lengtende blikk etter: unge jenter med trange bukser og stringtruser, fnisende bortover, de som er, evige turister som leter forgjeves etter horehusene, og ender endelig opp med en ung jente som gikk seg vill fra de andre, som trodde hun visste hva hun gjorde, men som våknet dagen etterpå, syk og hvit over hele kroppen, skjelvende på det kalde gulvet, og de som er ingenting, eller som bare fyller plass i slike tekster som denne. Men gaten har ikke stoppet, den gjør aldri det, den bare forsetter. Jeg vet ikke noe som har ståttet, og akkurat nå er det for jævlig.

78/366

For jeg har kommet tilbake. Og hun sto i døråpningen og ventet på meg, og jeg kom tilbake.
Jeg hadde ikke vært borte så lenge.
Jeg hadde tatt bilen og kjørt gjennom byen og ut, ut av byen og inn på landeveiene. Jeg hadde trodd det skulle vært mulig. Denne gangen. Jeg kan ikke huske når det oppstod, denne følelsen, denne trangen, men jeg vet den ligger der, bak der, jeg vet den gjennomvåter alt jeg gjør og er, hvordan den kan komme når jeg minst forventer det, hvordan den svir.
Men jeg hadde ikke kommet langt, eller langt nok. Og noe dro i meg, noe måtte dra i meg. Noe kvelte, tok vekk oksygenet eller evnen til å puste, eller gjorde det umulig å bevege seg, som jeg var fanget her, her også fanget. Overalt nå, nesten, det finnes ingen steder igjen, det finnes ingen steder.
Så jeg har kommet hjem for nå, og hun er der, venter, og sengen er mykere enn før, men hun, hun virker kaldere.

77/366

Det begynner.
Langt bort kan jeg høre musikken. Helt lengst borte i rommet, i et ubetydelig hjørne, fortsiktig, nesten ikke merkbart til å begynne med, men så høyere; det er ikke lenger noen tvil, musikk. Lange toner som strekker seg utover rommet som gass, sporadisk rykkende, ubestemmelig i fart, utover rommet, stjeler all annen lyd snart. Musikken etterlegger seg en mørk farge på veggene, som sot etter en brann, kryper oppover veggene, bretter seg utover, som blod rennende utover badevasken, som skyer, til hjørnet er helt mørklagt, og musikken er kvelende. Gjenkjennelige toner som spilles for høyt til å til så fullstendig gi svar til noen på hva det er, men noe sier melodien er hørt før i talløse anledninger, en melodi som må ha fulgt med siden barndommen. Begynnelsen som kommer. Herregud, nå begynner det.

76/366

En natt drømte jeg at noen spurte om de kunne får armen min. Jeg sa det var greit, og så laget de et lite snitt i armhulen min og rev den av.
Så gikk jeg rundt etterpå og angret; jeg trengte den armen. jeg trengte den mer enn jeg trodde.

75/366

For jeg har kommet tilbake. Og hun sto i døråpningen og ventet på meg, og jeg kom tilbake.
Jeg hadde ikke vært borte så lenge.
Jeg hadde tatt bilen og kjørt gjennom byen og ut, ut av byen og inn på landeveiene. Jeg hadde trodd det skulle vært mulig.
Men jeg hadde ikke kommet langt, eller langt nok. Og noe dro i meg, noe måtte dra i meg. Noe kvelte, tok vekk oksygenet eller evnen til å puste, eller gjorde det umulig å bevege seg, som jeg var fanget her, her også fanget. Overalt nå, nesten, det finnes ingen steder igjen, det finnes ingen steder.
Så jeg har kommet hjem for nå, og hun er der, venter, og sengen er mykere enn før, men hun, hun virker kaldere.

74/366

I natten vender jeg meg mot henne. Ansiktet hennes er i bevgelse. Hun lager små eksplosive klynk, små stønnelyder som stopper opp midt i sangen, og som gjentas, så puster hun ut, kraftig noen ganger, luft som må komme fra veldig dypt inni henne. Av og til mer intenst, som om hun har en orgasme.
Men det kan ikke være det. Det må være noe annet, noe jeg ikke forstår.

73/366

Kjøkkenet er kaldt, stabelen med tallerkner kaster lange obskure skygger opp mot veggen når jeg åpner kjøleskapet; men jeg er ikke sulten. jeg lukker det igjen, orker ikke tanken på mat nå. Istedet plukker jeg en to bananer fra benken i lgger dem i vesken min.
Jeg har stått opp tidlig for å unngå å møte de andre, ut av vinduet er alle vinduene mørke, eller, nei, vent, et vindu er lyst opp, ellere rettere sagt, en leilighet. Leiligheten til den polske familien, jeg lurer på hva de gjør oppe så tidlig. Men før jeg klarer å tenke mer på det, slukner lyset.

Jeg går ut døren, ut på gatene som ennå bærer gråheten av natten.
Jeg prøver å henge meg på et siste fnugg av håp, men jeg vet det allerede er for sent.

72/366

Det har ikke regnet på en uke nå.
Jeg tegner fitter i notatblokka mi mens professoren snakker om vestlig innflytelse på samtidskunsten, eller det er det minste hva jeg tror han snakker om. Små fitter, store fitter, hårete fitter, hårløse fitter, alle sammen pekt mot meg på arket.
Hei, så fint å se dere.

71/366

Jeg har flyttet.
Overførelsestadiet, hvor vi beveger oss, forflytter oss bortover, eller horisonalt oppover mot noe annet. En tilførelse på grafen, tenker jeg. 'Jeg' forflyttet, jeg ombyttet, eller helt borte.
Noen netter når jeg ikke får sove tenker jeg på å arrangere et selskap for 'jeg'. Alle sammen, med meg, meg nå i spissen, også alle andre ned langs bordet. Helt på enden baby-meg, kronologisk, men også miljøbetinget, sosiale-meg, skole-jeg, jobb-jeg, drittsekk-jeg, selvsikre-jeg. Og så kunne vi pratet sammen.

Men så tenker jeg alltid på hvordan 'jeg' flytter seg, og hvordan jeg kan komme til å savne gamle 'jeg'. Hvordan mange av dem er stedsknyttet, eller avhengig av andre personer; og jeg innser det mangler mennesker langs bordet. De som forsvant, de som ble borte, svant hen. De som sitter igjen i gamle stuer på fester på storhaug, den som lener seg langs rekkverket på fergen med øynene ut langs havet, den som gikk turer i mørket på sommernetter og sverget han ikke skulle dø ensom, som visste, eller de som gang på gang ga opp,

og jeg tenker, kommer jeg til å forsvinne?

70/366

Det hadde alltid vært sånn.
Utenfor vinduet reiste vinden gjennom byen, det var som om den følgte den lille veien som kom ut av skogen og ned til lyskrysset og så langs hovedveien, forbi rådhuset og bensinstasjonen.
Det første jeg la merke til når jeg kom her var vinden - og fargene, alt var vasket ned i grå eller blå toner, og himmelen virker spesielt lav, grå skyer som så vidt kilte hodet på de som gikk nedover Lensmanssgaten. Gresset virket til og med nedtoner, på selv de mest solfylte sommerdagene.

Idet jeg beveget meg inn i fellesstuen fikk jeg med meg vinden som suste forbi også dette vinduet, som om det surret seg rundt den store betongbygningen. Jeg satt meg ned på den første sofaen jeg fant langs inngangen til rommet. Det var tre andre i rommet, men det virket ikke som om de hadde merket jeg kom, eller i det minste hadde de ikke gjort noe forsøk på å erkjenne det. Hun var faktisk den første som merket tilstedeværelsen min. Hun kom bort og satt seg i sofaen.

69/366

Det hadde alltid vært sånn.
Utenfor vinduet reiste vinden gjennom byen, det var som om den følgte den lille veien som kom ut av skogen og ned til lyskrysset også langs hovedveien, forbi rådhuset og bensinstasjonen.
Det første jeg la merke til når jeg kom her var fargen, alt var vasket ned i grå eller blå toner, og himmelen virker spesielt lav, grå skyer som så vidt kilte hodet på de som gikk nedover Lensmanssgaten. Selv gresset virket nedtoner, på selv de mest solfylte sommerdagene.

Fellestuen var brun, sofaene, veggene, hyllene, bøkene. Jævla brunt.
TV-en stod på på et eller annet program fra nrk og det suste fra vinduet. Jeg satt meg ned i sofaen som stod nærmest døren jeg kom fra. To andre satt foran tv-en, og en annen lansg den lengste veggen.