92/366

Jeg står i det overfyllte galleriet. Rundt meg finnes det mennesker, kanskje femti, kanskje mer. De beveger seg sakte, det er alt man kan gjøre, de knuffer inn i hverandre, noen kaver seg fram mellom de andre, andre er fanget i hjørner eller presset mot glasset som vender mot Kong Oscars gate. Og jeg står midt i midten. Jeg er omringet. Eller, jeg befinner meg i en by som ikke er den jeg vokste opp i, og jeg kjenner ingen her, ikke enda, og kanskje aldri. Jeg får konstante meldinger av gratulasjoner for hva jeg gjør. Hva jeg gjør akademisk. For jeg er så flink, så jævla flink. Men jeg mottar, heller ikke i dag, gratulasjoner for hvem jeg er.
Men så har jeg også sjeldent fått det. Men jeg fikk det en gang, i en sommer for ikke så lenge siden; av ei som nå ønsker å gli sakte og smerteløst ut av livet mitt, rygge bakover og ut, "la oss late som det aldri skjedde".
Jeg tenker på Bukowski ("Linda, you gave it to me, and when you take it away, do it slowly. Make it as though I've died in my sleep, in stead of in my life")
Men dette rommet, eller hvilket som helst rom det skulle være, kan ikke gjøre opp for noe: og til slutt idet det siste regnet faller ned på de endeløse rekkene med paraplyer og jeg står paraplyløs og alene, søkkende våt over brostein og under gatelys, og tankene minde vender tilbake, tilbake, tilbake, er det kun en tanke jeg kan forstå eller høre: too little and too late.