80/366

Kjøkkenet er kaldt, stabelen med tallerkner kaster lange obskure skygger opp mot veggen når jeg åpner kjøleskapet; men jeg er ikke sulten. jeg lukker det igjen, orker ikke tanken på mat nå. Istedet plukker jeg en to bananer fra benken og stapper dem i lommen, de buler skjeivt ut av allværsjakken.

Jeg har stått opp tidlig for å unngå å møte de andre, kjøkkenet er malt av det kalde lyset utenfra ,og alle vinduene på andre siden er mørke, eller, nei, vent, i en leilighet glimrer et svakt lys fra lengre inne. Jeg prøver å tenke hvem det kan være. En skygge beveger seg foran glasset som er fra innsiden polstret av blomster, porselensfigurer og gardiner med mønstre som nesten lekker ut på mursteinen, eller inn på kjøkkenet her, tar tak rundt halsen min og klemmer igjen. Men før de når meg forsvinner lyset fra leiligheten, og idet skyggen forsvinner forbi glasset siste gang har en enkel solstråle forvillet seg inn på kjøkkenbenken, den må ha vridd seg rundt blokkene Leedalsgaten og svevet inn her, og for et øyeblikk tenker jeg på å beholde det, ta det med meg, men jeg bestemmer meg for å la det være, jeg lar der fly rundt oppvasken og søppelet på egenhånd, og jeg lurer på om det ville vende tilbake til solen, eller forbli på dette stedet under kommodene eller bakerst i skapet, og at det vil være vår hemmelighet.

Jeg går ned trappene og ut døren, ut på gatene som ennå prøver å beholde gråheten av nattens farge, men de vet, som meg, allerede da, at det er for sent.

Jeg går hjem.