81/366

Jeg stod ved et veikryss da jeg følte vinden kile kinnet mitt, jeg følte den brette seg rundt meg. Det var noe veldig gjenkjennelig med den. Også hvordan den luktet, den var kald og rå, men den smakte salt og skog samtidig. Også husket jeg det. Dette var vinden fra de mørke høstdagene fra da jeg var liten. Vinden som jeg lekte med i barnehagen, som gjorde de gråe dagene enda mer triste og som nektet å gi slipp på meg. Som alltid var der, rett utenfor døren, ventende. Vinden som krøp inn i meg, vinden som kunne bære meg med seg oppover mot skyene, som kunne sparke en ball lengre enn noen av de andre guttene. Jeg kjente den vinden igjen, den var her igjen, her hos meg. og jeg følte meg uendelig trist, der, da, for jeg så hvordan alt forandret seg, hvordan jeg ble kastet av en annen vind framover, hvordan vinden fra barndommen min ikke lengre var den som førte, men en annen vind var kommet, en ny vind, og jeg forstod at det var det som hadde skapt denne kvalmen den siste tiden, en ny vind, ubenektelig og klar.

Og jeg kunne ikke la vær å lure på om vinden hadde reist helt fra hjembyen min for å besøke meg?