89/366

DIKT FOR NÅ 21/09-08, hjemme fra bergen, sitter på storhaug

Jeg orker ikke mer. Dette er for jævlig. Hvordan er det mulig at det skal gjøre så vondt? Jeg sa: Alle forlater meg til slutt. Du sa du ikke skulle det. Jeg ble gitt et løfte.
Men nok en gang mister jeg alt, jeg har knapt nok energi til å leve. Ja, så var det det, å leve.
Dette diktet suger, men så er det det som er meningen, det representerer liksom livet mitt nå.
Eller kanskje DETTE representerer det bedre:





.