148/366

(Now the trees are dying/ 'cause we carved our initials in them long ago)

Jeg syns ikke det er rettferdig at du forlot meg når jeg trengte deg mest. Og nå er hendene mine for svake til å skrive.
Jeg har kommet til steder hvor vi gikk sammen, og du smilte til meg, hvor vi skled ned sommertørre skogstier og du ropte navnet mitt som for første gang noen hadde ropt navnet mitt.

Jeg ser nå, kanskje for seint, at dette kan bli de siste linjene.

Austrått, 25.12.08, 00:12

147/366

Hva tenker du på?
Hun har overrasket meg; hvor lenge har hun stått der?
Hun kommer helt inn i rommet, lårene hennes knisser mot hverandre, sokkene hennes mot tepper; små lyder som sier 'jeg kommer - Ingenting. Jeg snur meg ikke mot henne, med med hodet vendt ut av vinduet: Ingenting. Hun setter seg bak meg, jeg lurer på hvilken bluse hun har på i dag. Hun stryker hånden sin over skuldrene mine: Jeg tror jeg vil ut en tur i dag...
Tom? Er det greit. Jeg svarer henne ikke, holder henne der, svevende i luften. Jeg presser hodet inn i den hvite puten. Så sier hun noe jeg ikke kan høre. Hva, jeg kan ikke høre deg. Hun: Jeg sa, er det greit, bare en halvtime eller noe, jeg skal bare på kafe med Stine og noen. Stine, hvem var Stine. Var det hun som ikke smilte til meg? Hun med det fine håret og de små puppene? Jeg likte Stine. Tom? Er det ok. Jeg leter etter hånden hennes i blindet, det tar tid før jeg finner den, hvorfor hjelper hun meg ikke? Nå, der er den. Jeg plasserer, en etter en, fingrene mine mellom hennes, fletter dem sammen. Også, ømt, klemmer jeg hånden hennes. Hun bøyer seg over og kysser meg på kinnet. Hadet da! Hun lukter søtt.
Jeg kan høre døren slå igjen ute. Jeg trekker dynen lengre over kroppen.

146/3661

Du plasserer den venstre hånden din på skulderen hennes; for du håper hun vil forstå. Og hun snur seg. Du plassere den høyre hånden på kinnet hennes; for du håper hun vil smile. Og da, mer enn noen sinne, og sterkere enn du kunne håpe på, kjenner du det. Ikke så mye, ikke stopp, litt til, raskere, hardere, mykere, nesten.
Den blå himmelen kjøler dere ned. Som de kalde svømmeturene. Som...

145/366

Du sier du skal forlate meg, men du sier ikke hvor du skal. Og jeg lurer på om det er langt unna. Om det kommer til å være plass til mer enn én. Og du sier nei, men du sier det på den måten du gjør når du lyver.
Etter du har reist finner jeg rester av hår i sluken i dusjen. Jeg plukker dem opp med fingrene og kastet dem i søplet, ingen vits i å ta vare på dem. Det er huden din jeg savner mest. Den var varmer og mykere enn noen annen hud jeg har kjent. Og skuffen din i kommoden vår er tom. Du tok med deg alt.

144/366

I drømmen kommer hun inn i rommet mitt mens jeg sover, legger seg over meg i sengen og legger leppene sine på mine. Pusten er så varm, og lukten er så menneskelig. Så lenge siden nå, tenker jeg, at jeg har fått luktet et annet menneskes intime lukter. Hadde nesten glemt det.

143/366

I den første setningen beskriver jeg meg selv, jeg forteller deg alle de triste tankene jeg har, hvordan jeg synes alt er så vanskelig, og hvordan jeg kom til denne sykdommen, det å trenge henne, så mye. I den neste setningen beskriver jeg henne; jeg må inrømme jeg smører på ganske tykt der, men ikke et tegn er løgn. I den siste setningen beskriver jeg veien, et symbol på avstanden, og all trafikken som er på den. Jeg beskriver ikke hvordan jeg beveger meg ut på den veien, hvordan bilen treffer meg, hvordan kroppen min fordreier seg av trykket, hvordan det siste jeg kan se er den klare blå himmelen, den samme himmelen vi så sammen.

142/366

Jeg presser håndflatene opp mot tapeten, følger mønsteret med fingertuppene. På den andre siden av veggen kan jeg høre stemmer, jentestemmer. Jeg lurer på hva de tenker på...

141/366

I morgen og de følgende tre dagene vil det bli kaos. Vi vil ikke forstå. Men så vil kaoset gi seg, det vil brått ta slutt. Så vil vi få en stillhet, og vi vil ikke forstå stillheten. Den eneste lyden vi vil kunne høre er duringen fra kjøleskapet eller et lite barn som gråter. Og så, endelig, vil lydene begynne å fylle rommene sakte igjen. Lekkende ut av de elektriske støpslene og gjennom nøkkelhull. Opp gjennom slukene og gjennom brevsprekkene. Og vi vil oppleve det som noe nytt. Noe annet. Men det er akkurat det samme. Men vi vil ikke forstå det.

140/366

Hvor var du når jeg trengte deg mest?

Kjøkkenet er kaldt, stabelen med tallerkener kaster lange obskure skygger opp mot veggen når jeg åpner kjøleskapet; men jeg er ikke sulten, jeg lukker det igjen, orker ikke tanken på mat nå. Isteden plukker jeg en to bananer fra benken og stapper dem i lommen, de buler skeivt ut av allværsjakken. Jeg har stått opp midt på natten for å unngå å møte noen, kjøkkenet er malt av det kalde lyset utenfra, og alle vinduene på andre siden er mørke, eller, nei, vent, i en leilighet glimrer et svakt lys fra lengre inne. Jeg prøver å tenke hvem det kan være. Vinduet et midt i bygningen. En skygge beveger seg foran glasset som fra innsiden er polstret med blomster, porselensfigurer og gardiner med mønstre som nesten lekker ut på mursteinen. Men før de når meg forsvinner lyset fra leiligheten.
Jeg går ned trappene og ut døren, ut på gatene som ennå prøver å beholde nattens farge, men de vet, som meg, allerede da, at snart er for sent, dagen vil nok en gang komme. Hvis jeg kunne forandre noe i livet, ville jeg forandret den natten

142/366

De siste dagene tilbrakte jeg i en slags selvvalgt isolasjon. Stirrende ut det regnbelagte vinduet og tenkende, hvor i all verden klarte jeg å la henne forsvinne slik? Mens jeg drømmer om langsomme biljakter nedover grønne gater og magiske hulrom jeg aldri mer får se.
I de siste dagene så jeg hva som manglet, i de siste dagene ble alt klart;
men det ga ingen lettelse, ingen frihet kom av disse tankene.

139/366

Når jeg ser tilbake på de årene jeg har levd er med en sterk følelse av melankoli. Noen mennesker ler når de ser bilder av seg selv fra barndommen, eller feriebilder fra i fjor, eller de smiler og blir glade. Jeg har aldri hatt den evnen. Når jeg ser tilbake på bilder av meg selv, eller tenker på tidligere hendelser blir jeg som oftest overfylt med tristhet. Jeg forstår instinktivt at mennesket på bildet ikke er meg, at denne representasjonen bare et speilbilde. Men så er det akkurat det. De er speilbilder, kalde følelsesløse skapninger som ikke trenger å leve i vår verden.
Jeg har lenge sittet og tenkt på akkurat dette, på disse bildene. Av og til får jeg øyenkontakt med meg selv i bildene, sånn som bildet av meg og Stine på trappene på torget tatt i refleksjonen i et butikkvindu de første dagene i Mai. Jeg ser på meg selv, og vi forstår hverandre. Og jeg skjønner at den lykken ikke vil vare. Selv om jeg smiler, har jeg fått øyenkontakt med meg selv ett år senere. Og det er for sent. Skaden er skjedd.

138/366

Jeg har kommet hjem igjen, Sarah. Jeg er tilbake igjen på de stedene som en gang betydde så mye for oss. Det var en tid disse gatene virket uendelig store; så innviklete og kronglete at jeg fryktet vi skulle forsvinne inn i dem og aldri bli sett igjen.
Nå kan jeg dem utenat. Jeg vet hvor Erichstrupsgate flyter ut i Tårngata, som igjen fører til den jævelen Jelsagata, Opheimgata og Sandsgata. Jeg kjenner igjen husene, fargene, og minnene fra her. Så mye skjedde i disse gatene.

137/366

#04
Hvor var det først jeg gav opp alt håp?
Selv om disse følelsene må ha ligget latent i meg fra tidlig barndom, må de første bristene ha oppstått på videregående. En dyp og nådeløs følelse av ensomhet og kronisk fortvilelse. Flere frø må ha blitt plantet i den tiden. Og selv om jeg alltid håpet ting ville bli bedre, forble en del av meg alltid smertefullt klar over at en slik forandring ikke ville komme. Når venner og klassekamerater flyttet ut til de store byene for å studere og se verden, ble jeg igjen i den lille byen hvor jeg hadde vokst opp. Alltid håpende om at noe stort ville skje. Dager, uker, måneder, år fylt med forventing og skuffelser. Kjedsomheten og depresjonen plaget meg, laget utvilsomt dypere sår enn jeg kunne forestille meg. Og selv om jeg var fullt klar over at mye av min fortvilelse var selvpåført, hadde jeg ikke viljen eller energien til å ta noen grep mot det.
Etter en stund med en nesten agorafobisk angst og redsel for selv den minste folkemengde ordnet faren min meg en jobb på en fabrikk ikke så langt fra hvor vi bodde. Faktisk var det fullt mulig å spasere til jobb på under ti minutter.
Jobben ga meg noe jeg ikke hadde opplevd på en lang stund, håp, en gnist av lys, et løfte.
Men hvor enn lyse de løftende virket, var de falske profeter. Jeg oppdaget raskt jeg ikke passet inn i disse omgivelsene. Jeg sluttet etter tre måneder. Og nå, mer enn noen sinne, var følelsene av smerte og fortvilelse større enn noen sinne. Det var tydelig jeg måtte gjøre noe.

I all ærlighet var det ikke min egen drivkraft eller vilje som til slutt kastet meg over stupet. Det var tilfeldighetene. Hvor ofte har vi ikke vært til takke for dem?

Det var en onsdag, en eller to uker etter jeg hadde sluttet på fabrikken, jeg kan ikke si nøyaktig når dessverre. Jeg befant meg på togstasjonen. Om ikke annet ga det meg en viss form for glede og vandre forbi skinnene og se menneskene gå på og av togene. Innerst på togstasjonen var de flere oppbevaringsbokser, kanskje 100 eller så. De var stilt om som en liten labyrint, og gikk man helt innerst i hjørnene var mørket nesten beroligende, halogenlampene rekkte ikke til her. Det var her, innerst i hjørnet jeg fant hva jeg først trodde var noens familiebilder fastklemt mellom to bokser, helt nede. Da jeg plukket dem opp, så jeg først var det var. En togbillett. Og selv om jeg ikke hadde hørt om togets destinasjon, bestemte jeg meg der og da hva det var jeg skulle gjøre.
Ja, den virket nesten uunngåelig denne reisen.

136/366

Det hele begynte med en drøm.
Jeg har alltid hatt vanskeligheter med å huske drømmer, de glir alltid unna. Men denne stod klar foran meg. Jeg hadde komt hjem igjen, det var problemer med mor sa de. Hun var syk og far klarte seg ikke alene. Når jeg kom hjem stod alle på utsiden av huset, huset var grått og ut av døren kom fire menn kledd i svart bærende en kiste. Det begynte å regne. Noen andre menn begynte å grave i singelen i oppkjørselen. Andre menn gråt. Naboene sto på terrassene sine og grillet, noen av dem hadde vinglass og sigarer, de så forundrende på oss. Plutselig begynte huset å brenne. Flammene sto høye mot himmelen.
Det var da jeg våknet, tror jeg, det var alt jeg kan huske.
Og var tror du drømmen betyr?
Jeg vet ikke,
jeg har ingen anelse.

135/366

(jeg har lenge, og uten å vite det, planlagt dette

PROSA


#01

It was after much thought
that I decided to kill my wife
- Charles Whitman, Austin, Texas, 1962

Jeg kan huske så mange hendelser fra barndommen min; men ingen av dem vekker nok interesse eller følelser til å nevnes, eller for den saks skyld skrives ned. Det er som om ingenting i livet mitt noen gang rekker til. I det avgjørende øyeblikket faller det sammen.

Flere hendelser i livet mitt har bekreftet dette. Det har vært øyeblikk hvor jeg har overveid å gjøre slutt på det, men selv her har jeg aldri rukket til. Det sies at mennesker velger å ta sitt eget liv når mengden smerte overstiger mengden glede. Men dette er en ligning jeg aldri har klart å regne ut. Jeg vet ikke når disse tankene først oppstod. Men jeg vet at jeg kan befinne meg i en situasjon eller et sted og samtidig være borte. Tider hvor bildene glir sammen til ett.

Når Stine forlot meg i oktober innså jeg at jeg ikke hadde noen steder å snu meg. Jeg hadde prøvd å gjøre mitt beste; men til slutt ble det min desperasjon over å beholde noe lyst i livet mitt som fikk henne til å reise. Det er morsomt hvordan de tingene man så desperat trenger ofte forsvinner ut av hendene dine. Ikke ha-ha-morsomt.

Jeg forblir for øyeblikket i usikkerhet; over så mange ting. Men noen svar må komme snart, om enn bare veien hjem eller stillhet.


#02
Linjen spraker, hun må være langt borte, kanskje ikke en gang i Norge. Jeg har funnet nummeret hennes på en nettside. Vi har snakket lenge.
Kanskje du bare ikke vil noe? Stemmen hennes er lav, hun hvisker nesten.
Kanskje.
Broren min er sånn. Han er førti, bor hjemme hos foreldrene sine. Jobber deltid på Remaen. Jeg treffer han av og til.

Kanskje jeg burde flytte hjem igjen, tenker jeg.

#03
Som barn var jeg mye utsatt for hallusinasjoner, som kastet meg ut av tankene mine, som om noe hjemsøkte, prøvde å ta form, prøvde å få oppmerksomheten min, og selv om jeg merket disse forstyrrelsene, idet kroppen min ble transportert ut av sine omgivelser, gav jeg dem lite oppmerksomhet, tidlige drømmer og feberfantasier fortrengte jeg lenge før de nådde noe permanent bevisst plan, og som en sykdom brøt det meg ned, og gjorde meg til tider ut av stand til å gjennomføre selv den enkleste handling. som om du er overlatt til deg selv i en skog, naken, og alt kommet opp til overflaten, opp til spiserøret før det spruter ut

#04
Jeg kan se meg selv.
Og omtrent så langt borte som øyet mitt kan fokusere kan jeg se dem. De står tett sammen, det må være minst tjue av dem, der nede, tjue jævler på vei til jobb. Klokken er 07:56 og en kald vind blåser gjennom byen, den kommer fra utkanten av byen og følger den skeive veien inn mot byen og fortsetter ut mot skogen. De venter for å gå over på andre siden av veien. Trafikken har allerede begynt å ta seg opp. Avventende. De står tett sammen. Helt bakerste begynner noen menn i frakker å rope noe. Hardt, høyt. Jeg klarer ikke høre hva de roper. Setningene er for korte, ekkoet kveler slutten av stavelsen før den kommer til meg. Noen bakerst prøver å skyve seg frem, inn i mengden. Noen av dem som står fremst, meste kvinner og eldre menn, snur seg mot de andre. Mengden har begynt å bevege seg framover. De fremste stopper opp, prøver å bevege seg til sidene, noen bakover, noen mennesker vil tilbake igjen. De har beveget seg ut i veien, mot den første hvite streken. Mennene bakerst roper høyere, og snart beveger flere av menneskene fremst seg videre ut i veien, det skjer raskt.
Og bussen, for grunner jeg ikke kan se herfra, stopper ikke. Den bare stopper ikke. Setter ikke ned farten. Og snart smelter lydene sammen. Bare mennene bakerst stod igjen.
Det er 8:03, jeg kan høre ambulanser i det fjerne, jeg har allerede vendt meg bort fra vinduet og har satt kursen for madrassen i hjørnet.

134/366

Jeg kan huske så mange hendelser fra barndommen min.

Men ingen av dem vekker nok interesse eller følelser til å nevnes, eller for den saks skyld plasseres på et ark. Det er som om ingenting i livet mitt noen gang rekker til. Som om at i det avgjørende øyeblikket rekker jeg ikke til. Flere hendelser i livet mitt har bekreftet dette. Det har vært øyeblikk hvor jeg har overveid å gjøre slutt på det, men selv her har jeg aldri rekket til. Det sies at mennesker velger å ta sitt eget liv når mengden smerte overstiger mengden glede. Men dette er et regnestykke jeg aldri har klart å regne ut. Mengdene forflytter seg stadig, som om å unngå noen form for fasthet eller permanent hvilested. I det hele tatt har dette vært en overvbærende følelse i hele livet mitt. Tingenes og tilstandens foranderlighet. De er alltid utenfor øyesynet. De forsvinner bak horisonten i det gjelende øyeblikket. Situasjoner kan oppstå hvor problemene gjør det umulig å få et overblikk over hva jeg kan eller vil gjøre, og det finnes tider hvor problemene er for små til få tak i. Tider hvor problemen flyter endeløst rundt i rommet som mygg, problemer som alltid er bak meg, hvilende over skuldrene.
Når Stine forlot meg i oktober innså jeg at jeg ikke hadde noen steder å snu meg. Jeg hadde prøvd å gjøre mitt beste; men til slutt ble det min desperasjon over å beholde noe lyst i livet mitt som drev henne avgårde. Det er morsomt hvordan de tingene man så desperat trenger ofte forsvinner ut av hendene dine. Ikke ha-ha-morsomt, men ironien er der.

Jeg forblir for øyeblikket i usikkerhet; over så mange ting. Men noen svar må komme snart, om enn bare veien hjem eller stillhet.

133/366

Hvor var først disse tankene oppstod? Jeg kan huske jeg som barn kunne stå opp til flere timer på badet, stirrende inn i mine egne øyne i speilet, letende etter en sannhet. Når jeg tenker tilbake er jeg overrasket ovet at ikke religion overtok meg, slik denne hadde min søster i den alderen. Jeg kan fremdeles ta timelange gåturer med de samme tankende svevende i hodet mitt. Når vil det ta slutt?

132/366

regnet ville ikke gi seg. hun telte det siste glasset hun kunne se i kjøkkenhyllen. hodet hennes hvilende på håndflaten. kjøkkenet var smalt. som om det ble satt inn i siste liten. hun skulle vente til han skulle kom ut av badet, tenkte hun. og hun snudde seg ut mot vinduet bak henne. det dekket neste hele veggen, gardinene nyttesløst plassert på hver side. det var som å stå i et akvarium. men det var ingen fisker svømmende forbi. bare gråheten som vokste ubarmhjertig. og som ikke så ut til å ville gi seg.

131/366

og som om ingenting hadde skjedd reiste hun seg opp fra bakken og fortsatte ned gangen. fingrene hennes slepende langs tapetet, hoppende fra den ene blomsten til den andre. begge armene utstrakt, helt til hun rundet hjørnet og forsvant ned de smale trappene. og han ville forstå han ikke ville få se henne igjen. og en grusom stillhet farget ham der hvor han stod.

130/366

Jeg kan huske kulden. Hvordan den rev i oss. Hvordan vinden ulte oss inn i ørene og ikke ville gi seg. Hvordan regnet pisket oss nådeløst i ansiktet.

129/366

#01

JEG KAN SE meg selv.
Og omtrent så langt borte som øyet mitt kan fokusere kan jeg se dem. De står tett sammen, det må være minst tjue av dem, der nede, tjue jævler på vei til jobb. Klokken er 07:56 og en kald vind blåser gjennom byen, den kommer fra utkanten av byen og følger den skeive veien inn mot byen og fortsetter ut mot skogen. De venter for å gå over på andre siden av veien. Trafikken har allerede begynt å ta seg opp. Avventende. De står tett sammen. Helt bakerste begynner noen menn i frakker å rope noe. Hardt, høyt. Jeg klarer ikke høre hva de roper. Setningene er for korte, ekkoet kveler slutten av stavelsen før den kommer til meg. Noen bakerst prøver å skyve seg frem, inn i mengden. Noen av dem som står fremst, meste kvinner og eldre menn, snur seg mot de andre. Mengden har begynt å bevege seg framover. De fremste stopper opp, prøver å bevege seg til sidene, noen bakover, noen mennesker vil tilbake igjen. De har beveget seg ut i veien, mot den første hvite streken. Mennene bakerst roper høyere, og snart beveger flere av menneskene fremst seg videre ut i veien, det skjer raskt.
Og bussen, for grunner jeg ikke kan se herfra, stopper ikke. Den bare stopper ikke. Setter ikke ned farten. Og snart smelter lydene sammen. Bare mennene bakerst stod igjen.
Det er 8:03, jeg kan høre ambulanser i det fjerne, jeg har allerede vendt meg bort fra vinduet og har satt kursen for madrassen i hjørnet. Det er nå midt-august, og Stine har vært borte i tre måneder, borte for godt, tenker jeg.

128/366

#01

Folkemengden står tett sammen. Og en kald vind blåser gjennom byen. Det er januar, og snøen har begynt å forlate bakken. Det må være tretti av dem, der nede, tretti jævler og klokken er vel 8, de skal på jobb, mange av dem, på jobb, mens noen av dem kanskje kommer fra jobb, eller ikke har en jobb, noen av dem, har ingen jobb og har bare vært ute for å handle frokost, noen som meg. Busstoppet ut av byen er på andre siden av veien og de venter på å krysse. Det er nesten ingen traffikk. Bare en buss, og så en til, en bil, en sykkel, så to biler, en rød, en gul. Den grønnen mannen kommer ikke. Så de venter utålmodig. To menn, to menn med frakker bakerst er mest utålmodige, de hever seg over mengden, strekker nakken. De lener seg mot mengden, for å dytte dem forover. Noen bakerst i mengden snur seg mot de to mennene. De sier noe jeg ikke kan høre, men de snur seg tilbake, og snart beveger bakpartiet seg mer sammen, dytter seg framover. De forrerste, mest jenter, og eldre menn rykker et par centimeter framover. Mennene helt bakerst fortsetter å si noe, noe høyt og raskt, de skriker, jeg kan høre dem skrike, men ordene er for korte til å fanges opp, ekkoet kveler ordet før det er ferdig. Snart har flerparten av mengden bevegd seg ut på den første hvite streken. Men ingen grønn mann har kommet ennå, og de forrerste vil ikke fortsette. De stopper opp, prøver å bevege seg til sidene, noen bakover, noen mennesker vil tilbake igjen. Men det er umulig, tempoet er raskere nå. Snart er halve mengden over på den tredje streken, godt ute i veien. Og bussen, for grunner jeg ikke kan ser herfra, stopper ikke. Den bare stopper ikke. Setter ikke ned farten. Lydene er smeltet sammen, jeg kunne ikke fortelle deg hva de var, de bare fløt sammen. Bussen spiste dem, fra min vinkel, bare spiste dem opp, svelget dem, stod så tett sammen, som om de var bundet sammen, et jafs, også så var de borte. Grå asfalt med røde farger. Og mennene bakerst med brune frakker. Det er to av dem. Står helt stille, det har ennå ikke kommet en grønn mann. Men det har begynt å snø.

127/366

I drømmen befinner jeg meg i et stort ubestemt rom, nesten som en katakombe, men lyst, mye lysere. Og, hva var det? En gang til. Den lyden, den er nesten... Lyden gjentar seg. Metall mot metall, en fast rytme. Rommet er kanskje fire meter i bredde, men dører, åtte stykk, på hver side. Og det slår meg at de ikke står symmetrisk. Nei, de er nesten tilfeldig plassert der, en her, en annen der, to og to tett sammen, en pause og så en dør til. Dørene er gamle, treverket råtnet gjennom flere steder. Jeg fortsetter å gå til jeg kommer til enden.

126/366

tittel:

søndag/(eller dagen hvor alt kunne skje, men ikke skjedde, og noen av dagene etterpå )

125/366

Måten han snakket på. Som ordene ikke kom fra hjertet eller sinnet, men fra magen hans. Han rykket overkroppen framover for hver setning. De ville ikke ut, men de skulle. Vriende med hodet venstre og høyre, letende etter godkjennelse, bekreftelse. Og de bekreftet, det han sa var sant. De tok kamera mitt, bøkene mine, notatene, flere elementer av livet mitt. Så mange ting ble tatt fra meg i de følgende månedene.

124/366

Det var i August jeg fikk vite om min fars død.