135/366

(jeg har lenge, og uten å vite det, planlagt dette

PROSA


#01

It was after much thought
that I decided to kill my wife
- Charles Whitman, Austin, Texas, 1962

Jeg kan huske så mange hendelser fra barndommen min; men ingen av dem vekker nok interesse eller følelser til å nevnes, eller for den saks skyld skrives ned. Det er som om ingenting i livet mitt noen gang rekker til. I det avgjørende øyeblikket faller det sammen.

Flere hendelser i livet mitt har bekreftet dette. Det har vært øyeblikk hvor jeg har overveid å gjøre slutt på det, men selv her har jeg aldri rukket til. Det sies at mennesker velger å ta sitt eget liv når mengden smerte overstiger mengden glede. Men dette er en ligning jeg aldri har klart å regne ut. Jeg vet ikke når disse tankene først oppstod. Men jeg vet at jeg kan befinne meg i en situasjon eller et sted og samtidig være borte. Tider hvor bildene glir sammen til ett.

Når Stine forlot meg i oktober innså jeg at jeg ikke hadde noen steder å snu meg. Jeg hadde prøvd å gjøre mitt beste; men til slutt ble det min desperasjon over å beholde noe lyst i livet mitt som fikk henne til å reise. Det er morsomt hvordan de tingene man så desperat trenger ofte forsvinner ut av hendene dine. Ikke ha-ha-morsomt.

Jeg forblir for øyeblikket i usikkerhet; over så mange ting. Men noen svar må komme snart, om enn bare veien hjem eller stillhet.


#02
Linjen spraker, hun må være langt borte, kanskje ikke en gang i Norge. Jeg har funnet nummeret hennes på en nettside. Vi har snakket lenge.
Kanskje du bare ikke vil noe? Stemmen hennes er lav, hun hvisker nesten.
Kanskje.
Broren min er sånn. Han er førti, bor hjemme hos foreldrene sine. Jobber deltid på Remaen. Jeg treffer han av og til.

Kanskje jeg burde flytte hjem igjen, tenker jeg.

#03
Som barn var jeg mye utsatt for hallusinasjoner, som kastet meg ut av tankene mine, som om noe hjemsøkte, prøvde å ta form, prøvde å få oppmerksomheten min, og selv om jeg merket disse forstyrrelsene, idet kroppen min ble transportert ut av sine omgivelser, gav jeg dem lite oppmerksomhet, tidlige drømmer og feberfantasier fortrengte jeg lenge før de nådde noe permanent bevisst plan, og som en sykdom brøt det meg ned, og gjorde meg til tider ut av stand til å gjennomføre selv den enkleste handling. som om du er overlatt til deg selv i en skog, naken, og alt kommet opp til overflaten, opp til spiserøret før det spruter ut

#04
Jeg kan se meg selv.
Og omtrent så langt borte som øyet mitt kan fokusere kan jeg se dem. De står tett sammen, det må være minst tjue av dem, der nede, tjue jævler på vei til jobb. Klokken er 07:56 og en kald vind blåser gjennom byen, den kommer fra utkanten av byen og følger den skeive veien inn mot byen og fortsetter ut mot skogen. De venter for å gå over på andre siden av veien. Trafikken har allerede begynt å ta seg opp. Avventende. De står tett sammen. Helt bakerste begynner noen menn i frakker å rope noe. Hardt, høyt. Jeg klarer ikke høre hva de roper. Setningene er for korte, ekkoet kveler slutten av stavelsen før den kommer til meg. Noen bakerst prøver å skyve seg frem, inn i mengden. Noen av dem som står fremst, meste kvinner og eldre menn, snur seg mot de andre. Mengden har begynt å bevege seg framover. De fremste stopper opp, prøver å bevege seg til sidene, noen bakover, noen mennesker vil tilbake igjen. De har beveget seg ut i veien, mot den første hvite streken. Mennene bakerst roper høyere, og snart beveger flere av menneskene fremst seg videre ut i veien, det skjer raskt.
Og bussen, for grunner jeg ikke kan se herfra, stopper ikke. Den bare stopper ikke. Setter ikke ned farten. Og snart smelter lydene sammen. Bare mennene bakerst stod igjen.
Det er 8:03, jeg kan høre ambulanser i det fjerne, jeg har allerede vendt meg bort fra vinduet og har satt kursen for madrassen i hjørnet.