134/366

Jeg kan huske så mange hendelser fra barndommen min.

Men ingen av dem vekker nok interesse eller følelser til å nevnes, eller for den saks skyld plasseres på et ark. Det er som om ingenting i livet mitt noen gang rekker til. Som om at i det avgjørende øyeblikket rekker jeg ikke til. Flere hendelser i livet mitt har bekreftet dette. Det har vært øyeblikk hvor jeg har overveid å gjøre slutt på det, men selv her har jeg aldri rekket til. Det sies at mennesker velger å ta sitt eget liv når mengden smerte overstiger mengden glede. Men dette er et regnestykke jeg aldri har klart å regne ut. Mengdene forflytter seg stadig, som om å unngå noen form for fasthet eller permanent hvilested. I det hele tatt har dette vært en overvbærende følelse i hele livet mitt. Tingenes og tilstandens foranderlighet. De er alltid utenfor øyesynet. De forsvinner bak horisonten i det gjelende øyeblikket. Situasjoner kan oppstå hvor problemene gjør det umulig å få et overblikk over hva jeg kan eller vil gjøre, og det finnes tider hvor problemene er for små til få tak i. Tider hvor problemen flyter endeløst rundt i rommet som mygg, problemer som alltid er bak meg, hvilende over skuldrene.
Når Stine forlot meg i oktober innså jeg at jeg ikke hadde noen steder å snu meg. Jeg hadde prøvd å gjøre mitt beste; men til slutt ble det min desperasjon over å beholde noe lyst i livet mitt som drev henne avgårde. Det er morsomt hvordan de tingene man så desperat trenger ofte forsvinner ut av hendene dine. Ikke ha-ha-morsomt, men ironien er der.

Jeg forblir for øyeblikket i usikkerhet; over så mange ting. Men noen svar må komme snart, om enn bare veien hjem eller stillhet.