139/366

Når jeg ser tilbake på de årene jeg har levd er med en sterk følelse av melankoli. Noen mennesker ler når de ser bilder av seg selv fra barndommen, eller feriebilder fra i fjor, eller de smiler og blir glade. Jeg har aldri hatt den evnen. Når jeg ser tilbake på bilder av meg selv, eller tenker på tidligere hendelser blir jeg som oftest overfylt med tristhet. Jeg forstår instinktivt at mennesket på bildet ikke er meg, at denne representasjonen bare et speilbilde. Men så er det akkurat det. De er speilbilder, kalde følelsesløse skapninger som ikke trenger å leve i vår verden.
Jeg har lenge sittet og tenkt på akkurat dette, på disse bildene. Av og til får jeg øyenkontakt med meg selv i bildene, sånn som bildet av meg og Stine på trappene på torget tatt i refleksjonen i et butikkvindu de første dagene i Mai. Jeg ser på meg selv, og vi forstår hverandre. Og jeg skjønner at den lykken ikke vil vare. Selv om jeg smiler, har jeg fått øyenkontakt med meg selv ett år senere. Og det er for sent. Skaden er skjedd.