127/366

I drømmen befinner jeg meg i et stort ubestemt rom, nesten som en katakombe, men lyst, mye lysere. Og, hva var det? En gang til. Den lyden, den er nesten... Lyden gjentar seg. Metall mot metall, en fast rytme. Rommet er kanskje fire meter i bredde, men dører, åtte stykk, på hver side. Og det slår meg at de ikke står symmetrisk. Nei, de er nesten tilfeldig plassert der, en her, en annen der, to og to tett sammen, en pause og så en dør til. Dørene er gamle, treverket råtnet gjennom flere steder. Jeg fortsetter å gå til jeg kommer til enden.