#01
JEG KAN SE meg selv.
Og omtrent så langt borte som øyet mitt kan fokusere kan jeg se dem. De står tett sammen, det må være minst tjue av dem, der nede, tjue jævler på vei til jobb. Klokken er 07:56 og en kald vind blåser gjennom byen, den kommer fra utkanten av byen og følger den skeive veien inn mot byen og fortsetter ut mot skogen. De venter for å gå over på andre siden av veien. Trafikken har allerede begynt å ta seg opp. Avventende. De står tett sammen. Helt bakerste begynner noen menn i frakker å rope noe. Hardt, høyt. Jeg klarer ikke høre hva de roper. Setningene er for korte, ekkoet kveler slutten av stavelsen før den kommer til meg. Noen bakerst prøver å skyve seg frem, inn i mengden. Noen av dem som står fremst, meste kvinner og eldre menn, snur seg mot de andre. Mengden har begynt å bevege seg framover. De fremste stopper opp, prøver å bevege seg til sidene, noen bakover, noen mennesker vil tilbake igjen. De har beveget seg ut i veien, mot den første hvite streken. Mennene bakerst roper høyere, og snart beveger flere av menneskene fremst seg videre ut i veien, det skjer raskt.
Og bussen, for grunner jeg ikke kan se herfra, stopper ikke. Den bare stopper ikke. Setter ikke ned farten. Og snart smelter lydene sammen. Bare mennene bakerst stod igjen.
Det er 8:03, jeg kan høre ambulanser i det fjerne, jeg har allerede vendt meg bort fra vinduet og har satt kursen for madrassen i hjørnet. Det er nå midt-august, og Stine har vært borte i tre måneder, borte for godt, tenker jeg.
JEG KAN SE meg selv.
Og omtrent så langt borte som øyet mitt kan fokusere kan jeg se dem. De står tett sammen, det må være minst tjue av dem, der nede, tjue jævler på vei til jobb. Klokken er 07:56 og en kald vind blåser gjennom byen, den kommer fra utkanten av byen og følger den skeive veien inn mot byen og fortsetter ut mot skogen. De venter for å gå over på andre siden av veien. Trafikken har allerede begynt å ta seg opp. Avventende. De står tett sammen. Helt bakerste begynner noen menn i frakker å rope noe. Hardt, høyt. Jeg klarer ikke høre hva de roper. Setningene er for korte, ekkoet kveler slutten av stavelsen før den kommer til meg. Noen bakerst prøver å skyve seg frem, inn i mengden. Noen av dem som står fremst, meste kvinner og eldre menn, snur seg mot de andre. Mengden har begynt å bevege seg framover. De fremste stopper opp, prøver å bevege seg til sidene, noen bakover, noen mennesker vil tilbake igjen. De har beveget seg ut i veien, mot den første hvite streken. Mennene bakerst roper høyere, og snart beveger flere av menneskene fremst seg videre ut i veien, det skjer raskt.
Og bussen, for grunner jeg ikke kan se herfra, stopper ikke. Den bare stopper ikke. Setter ikke ned farten. Og snart smelter lydene sammen. Bare mennene bakerst stod igjen.
Det er 8:03, jeg kan høre ambulanser i det fjerne, jeg har allerede vendt meg bort fra vinduet og har satt kursen for madrassen i hjørnet. Det er nå midt-august, og Stine har vært borte i tre måneder, borte for godt, tenker jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar