#04
Hvor var det først jeg gav opp alt håp?
Selv om disse følelsene må ha ligget latent i meg fra tidlig barndom, må de første bristene ha oppstått på videregående. En dyp og nådeløs følelse av ensomhet og kronisk fortvilelse. Flere frø må ha blitt plantet i den tiden. Og selv om jeg alltid håpet ting ville bli bedre, forble en del av meg alltid smertefullt klar over at en slik forandring ikke ville komme. Når venner og klassekamerater flyttet ut til de store byene for å studere og se verden, ble jeg igjen i den lille byen hvor jeg hadde vokst opp. Alltid håpende om at noe stort ville skje. Dager, uker, måneder, år fylt med forventing og skuffelser. Kjedsomheten og depresjonen plaget meg, laget utvilsomt dypere sår enn jeg kunne forestille meg. Og selv om jeg var fullt klar over at mye av min fortvilelse var selvpåført, hadde jeg ikke viljen eller energien til å ta noen grep mot det.
Etter en stund med en nesten agorafobisk angst og redsel for selv den minste folkemengde ordnet faren min meg en jobb på en fabrikk ikke så langt fra hvor vi bodde. Faktisk var det fullt mulig å spasere til jobb på under ti minutter.
Jobben ga meg noe jeg ikke hadde opplevd på en lang stund, håp, en gnist av lys, et løfte.
Men hvor enn lyse de løftende virket, var de falske profeter. Jeg oppdaget raskt jeg ikke passet inn i disse omgivelsene. Jeg sluttet etter tre måneder. Og nå, mer enn noen sinne, var følelsene av smerte og fortvilelse større enn noen sinne. Det var tydelig jeg måtte gjøre noe.
I all ærlighet var det ikke min egen drivkraft eller vilje som til slutt kastet meg over stupet. Det var tilfeldighetene. Hvor ofte har vi ikke vært til takke for dem?
Det var en onsdag, en eller to uker etter jeg hadde sluttet på fabrikken, jeg kan ikke si nøyaktig når dessverre. Jeg befant meg på togstasjonen. Om ikke annet ga det meg en viss form for glede og vandre forbi skinnene og se menneskene gå på og av togene. Innerst på togstasjonen var de flere oppbevaringsbokser, kanskje 100 eller så. De var stilt om som en liten labyrint, og gikk man helt innerst i hjørnene var mørket nesten beroligende, halogenlampene rekkte ikke til her. Det var her, innerst i hjørnet jeg fant hva jeg først trodde var noens familiebilder fastklemt mellom to bokser, helt nede. Da jeg plukket dem opp, så jeg først var det var. En togbillett. Og selv om jeg ikke hadde hørt om togets destinasjon, bestemte jeg meg der og da hva det var jeg skulle gjøre.
Ja, den virket nesten uunngåelig denne reisen.
Hvor var det først jeg gav opp alt håp?
Selv om disse følelsene må ha ligget latent i meg fra tidlig barndom, må de første bristene ha oppstått på videregående. En dyp og nådeløs følelse av ensomhet og kronisk fortvilelse. Flere frø må ha blitt plantet i den tiden. Og selv om jeg alltid håpet ting ville bli bedre, forble en del av meg alltid smertefullt klar over at en slik forandring ikke ville komme. Når venner og klassekamerater flyttet ut til de store byene for å studere og se verden, ble jeg igjen i den lille byen hvor jeg hadde vokst opp. Alltid håpende om at noe stort ville skje. Dager, uker, måneder, år fylt med forventing og skuffelser. Kjedsomheten og depresjonen plaget meg, laget utvilsomt dypere sår enn jeg kunne forestille meg. Og selv om jeg var fullt klar over at mye av min fortvilelse var selvpåført, hadde jeg ikke viljen eller energien til å ta noen grep mot det.
Etter en stund med en nesten agorafobisk angst og redsel for selv den minste folkemengde ordnet faren min meg en jobb på en fabrikk ikke så langt fra hvor vi bodde. Faktisk var det fullt mulig å spasere til jobb på under ti minutter.
Jobben ga meg noe jeg ikke hadde opplevd på en lang stund, håp, en gnist av lys, et løfte.
Men hvor enn lyse de løftende virket, var de falske profeter. Jeg oppdaget raskt jeg ikke passet inn i disse omgivelsene. Jeg sluttet etter tre måneder. Og nå, mer enn noen sinne, var følelsene av smerte og fortvilelse større enn noen sinne. Det var tydelig jeg måtte gjøre noe.
I all ærlighet var det ikke min egen drivkraft eller vilje som til slutt kastet meg over stupet. Det var tilfeldighetene. Hvor ofte har vi ikke vært til takke for dem?
Det var en onsdag, en eller to uker etter jeg hadde sluttet på fabrikken, jeg kan ikke si nøyaktig når dessverre. Jeg befant meg på togstasjonen. Om ikke annet ga det meg en viss form for glede og vandre forbi skinnene og se menneskene gå på og av togene. Innerst på togstasjonen var de flere oppbevaringsbokser, kanskje 100 eller så. De var stilt om som en liten labyrint, og gikk man helt innerst i hjørnene var mørket nesten beroligende, halogenlampene rekkte ikke til her. Det var her, innerst i hjørnet jeg fant hva jeg først trodde var noens familiebilder fastklemt mellom to bokser, helt nede. Da jeg plukket dem opp, så jeg først var det var. En togbillett. Og selv om jeg ikke hadde hørt om togets destinasjon, bestemte jeg meg der og da hva det var jeg skulle gjøre.
Ja, den virket nesten uunngåelig denne reisen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar