140/366

Hvor var du når jeg trengte deg mest?

Kjøkkenet er kaldt, stabelen med tallerkener kaster lange obskure skygger opp mot veggen når jeg åpner kjøleskapet; men jeg er ikke sulten, jeg lukker det igjen, orker ikke tanken på mat nå. Isteden plukker jeg en to bananer fra benken og stapper dem i lommen, de buler skeivt ut av allværsjakken. Jeg har stått opp midt på natten for å unngå å møte noen, kjøkkenet er malt av det kalde lyset utenfra, og alle vinduene på andre siden er mørke, eller, nei, vent, i en leilighet glimrer et svakt lys fra lengre inne. Jeg prøver å tenke hvem det kan være. Vinduet et midt i bygningen. En skygge beveger seg foran glasset som fra innsiden er polstret med blomster, porselensfigurer og gardiner med mønstre som nesten lekker ut på mursteinen. Men før de når meg forsvinner lyset fra leiligheten.
Jeg går ned trappene og ut døren, ut på gatene som ennå prøver å beholde nattens farge, men de vet, som meg, allerede da, at snart er for sent, dagen vil nok en gang komme. Hvis jeg kunne forandre noe i livet, ville jeg forandret den natten