31/366

Jeg prøvde, desperat , og bevege meg vekk fra meg selv. Men man innser raskt at man kan aldri rømme fra seg selv. Andre kan man rømme fra, foreldre, venner, kollegaer, kjærester, ja, til og med hele samfunnet, foreldres stemme, venners stemme, kjærlighetens stemme, om den noen gang eksisterte og samfunnet strenge og bindende stemme, et ekko av foreldrestemmen, men man blir sittende igjen med en stemme, en skrikende intense stemme, en evig og utilgivelig stemme. Man våkner, forgjeves, hver dag, og stemmen kommer tilbake, aldri stoppende. Evig søkende.

30/366

NEI, JEG KORRIGERER meg selv. Hun stirret ikke tomt ut luften. Hun letet etter noe, der oppe, akkurat som meg, noe fjernt og udefinerbart. Hun visste: Hva som helst som kan defineres med ord, logikk, fysikk, matematikk, eller gjennom tid og rom er ikke verdt en dritt, og er heller ikke verdt tiden du bruker på å definere den. Som om lykke kunne defineres av menn i hvite legefrakker eller gjennom petriskåler. Noen form for lykkelig eller meningsfull eksistens finnes, uten tvil, utenfor disse kriteriene. Selve prosessen av liv, selve nuet, gir oss ingenting annet glimt av en sann opplevelse; å se tilbake, å se fram, å reflektere, informasjon i ettertid, håpet om opplevelsen, eller minnet om opplevelsen. Opplevelsen i seg selv er skjør og ubrukelig; endimensjonal.

29/366 I'm just winking happy thoughts into a little tiddle cup

JEG TENKER PÅ sex igjen. Men så kanskje hun tenker på sex og, ikke med meg men, everything can be replaced.
Lurer på om hun spankulerer, nei, det er feil ord, om hun valser rundt helt naken i den lille leiligheten eller rommet hun bor på. Sittende foran meg, nå, på bussen virker hun skjør, nesten knuselig, men så forferdelig, så utrolig forferdelig skjør. Men hvem vet, kanskje hun vrikker på rompa og gnir seg på tissen slik de gjør på pornofilmer, kanskje hun liker det. Kanskje hun filmer seg selv og legger det ut på nettsider, som vimeo eller internetvideomag, eller adultvideopost eller noe sånn; og så angrer hun dagen etterpå, noe så jævlig. Kanskje det er derfor hun er så stille, hun har ikke sagt noe ennå.

28/366

STILLHET, ELLER NOE SOM bare ligner, før en imaginær eksplosjon i sinnet.
Fordi, av og til, nå og da, sånn som akkurat nå, er det fint: stillhet. Jeg ser tilbake på bilder fra når jeg var liten, ser tilbake, nå, lever tilbake, men jeg reiser også framover, hele tiden, hele tiden framover, eller bortover. Jeg står på skinner gjennom byen, gjennom Storhaug, naken på skinner, avslørt som mislykket, som naken er jeg mislykket, jeg kan jævla mye, men å være naken suger jeg i, det blir alltid keitete. Hverken liggende eller stående, jeg vifter med genitalier til ingen nytte. Men forbi meg suser flere nakne mennesker. Gutter med rare små peniser og skjeive baller, hårete rumper, jenter med utdratte brystvorter, store kjønnslepper, luktende, lekkende. Valker, hår, vorter, kviser, operasjonsår, strekkmerker, sår, arr, buler, søkk, pigmentløse flekker, kåthet som synes, virkelig synes, man kan ikke benekte, sex. Kan ikke ersattet eller fornekte, undertrykke eller stoppe. Alt hva man ellers desperat skjuler, eller viser fram ideen om, men bare ideen om, bak H&M klær, er her. Vi suser sammen rundt på skinnene, ustoppelige, what a ride, what fucking ride!

27/366

Gjennom persienner: Igjen den lille leiligheten, igjen natt. Jeg ser deg nok en gang i en vinkel, ut fra vinduet mitt, en vinkel slik jeg ser deg alene på trappen foran huset, du røyker, og klokken ett er solen akkurat slik jeg ser det treffe ansiktet ditt, lyse opp den lille nesen din, om sommeren. Jeg skjelver på tå, for å se deg. Kan du se meg? Nei, du så meg vel aldri (Jeg skjelver, den dagen du endelig flyttet ut, med tre kofferter og en gutt jeg ikke kjente, trist? i en bil på vei et eller annet sted, da hadde jeg enda ikke forlatt rommet, du så opp mot himmelen før du satt deg inn i bilen, lot akkurat det lyset, klokken var ett, treffe nesen din siste gang, kjørende bort, gjorde du, men dette var senere enn nå, ikke ennå) Eller kanskje du gjorde? Hva faen vet jeg. Jeg stirrer ut av et rom fylt med bøker, skitne fantasier (aldri om deg, herregud, du slapp unna, aldri meg deg, du er/var for ren. jeg må skrive var nå.) og mørke, ja, det er mørkt for lyset virker ikke. (Men det var frost den dagen du reiste, ja, tilbake til den dagen, eller fram til: frost i luften, oktober kanskje, men sol og varmt nok, du hadde bare på deg den gråe fra Hennes & Mauritz, og jeans, de nye skoene, herregud, alltid nye sko. Gutten var kledd i jeans han også, med skinnjakke og solbriller, han var streng, bestemt. Jeg tror du ønsket deg noen slik, en som tok kontroll, for du klarte ikke bestemme deg selv, indianer evig-stirrende-ut-i-luften, og jeg kunne for guds skyld uansett ikke ta avgjørelser, vi ville gjort et jævlig par)
/Hr. Vond har vendt tilbake om nettene, snakket om den nakne piken med de små puppene og det lange lyse håret, men jeg skjelver på tå, for å se deg.

26/366

Hva? Å, ja, hun kjente det, som en penetrasjon inn i beina hennes, dypt inn. Hennes hodet på den hvite puten. Ja, Hr. Vond, det hele er over nå, det tok liksom slutt, rart egentlig, men...
Kunne ikke noe gjøres? Å, nei. Vil det komme tilbake? Men størst sannsynlighet ikke, slike ting tar seg ikke opp igjen, heldigvis, vi har gjort alt vi kunne for å fjerne det. Takk. (Vi subbet over det hvite teppet bort mot vinduet, ut over byen, natt) Hva gjør jeg nå? Så snart sårene gror, kan du begynne å reise igjen. (Vi stod begge nakne i måneskinnet, hans ereksjon presset mot glasset)
Reise hvor? (Hun var så liten, nesten et barn, nå peker puppene, de små, mot han): Hvorenn du vil. Så knuste glasset, trettifire tusen biter, eller mer, utover Stavanger, "you grabbed my hand, and we fell into it, like a daydream, or a fever"

25/366

What? Ah, yes, she felt it. good, like a penetrating feeling:, into her bones. Like screams of hyenas, tingling (ti-hi-tingling). What's that, Mr. Bad? All over? Yes, all over, it is all over now, everywhere, all of the time. She had always known it would - end.

24/366

Hun sugde giften ut av meg, skjønner du, jeg kan ikke forlate henne. Med sine øyne teipet til hodet slik de ikke skulle falle ut. I ran to cath you falling, but you see - you didn't give me a warning. Du kunne ha sagt i fra. Og nå er rommet helt dekket med min egne perverse bilder, tapetsert av lyst, og meg i midten. (Jeg må slutte å bruke rommet som en sammenlignelse).

Er det frykt? For dine sjenerte blikk kommer oftere, herregud, jeg skulle ønske de ble her med meg, jeg kunne tatt de meg meg i kofferten min, ut på en reise, dine sjenerte blikk og meg, vi kunne reist rundt i verden sammen (*5)

Jeg satte tekoppen på hodet med bananen oppå, for å prøve å forstå.

Jeg sitter og runker, i Hitlers bunker

23/366

A poem is a naked person

Hvor er den? Nå, akkurat der! Jeg begynner:
Det kan godt ha vært for to år siden, men tiden beveger seg så mye senere her, inni boksen, som stillhet, jeg ser for meg at stillhet går seinere gjennom rommet enn bråk, du oppdager den ikke, den kommer krypende, som en blind mann gjennom gangen, krypende opp mot den nakne jenta, og hun skriker.
(Jeg var liten, satt hjemme med leksene, gråtene over matteleksene. Jeg hadde ingen
problemer med addisjon, det var subtraksjon som var problemet; å trekke noe fra. Å fjerne
noe.)
For du ser øyne falt ut, øynene, hennes øyne, de falt ut, øynene, trillende under sengen, trillende mot solen.

22/366

(*4)
herregud... hun var vakker, hun var sommer. Hun visste antallet trapper i alle hus hun besøkte og navnet på alle typene godteri i butikken, hun strekte seg som en katt i sengen når hun våknet, hun hadde så rolige øyne, alt-er-bra-øyne, jeg-har-funnet-deg-øyne, og hun løp rundt meg etter kinoen var ferdig, selv om hun visste jeg ikke likte å snakke etter jeg hadde vært på kino, så vi gikk bort til Valbergtårnet og så ut, for det var så stille. Og om sommeren fikk hun små fregner på nesen, og nesen hennes beveget seg opp og ned når hun snakket. Hun snakket så fort, hadde plutselig så mye å si, og så ble det stille.

21/366

**
Januar 21/1 2008

Jeg aner ikke hva som kan ha forårsaket det; kanskje mannen på bussen med solbrillene eller jenta i den røde kjolen (*4). Det føltes som om det var sommer, utenfor vinduet. Jeg er allerede for langt på vei, for langt ute til å snu, ingen vei tilbake, og det stopper ikke. Men varmen utenfra kom inn, lyste opp de hvite lakene. Jeg kan godt ha ligget her i flere dager, det vet jeg for så vidt ikke helt sikkert; Men så skulle vel tro noen hadde banket på om det var tilfellet, i det minste for å se om jeg hadde det okey, men ingen hadde funnet meg på dager nå (*4). "Du har klippet deg" "Ja, det har jeg" "Så merkelig du ser ut nå!" "Synes du? Ja, det kan godt være det..." "Du ser helt mongo ut" Ja, det kan godt være det, det betyr jo allikevel ingenting, jeg trekker hånden over det korte håret, det stikker opp mot fingrene, det er som føkkings borrelås. Faen. "Når klippet du deg?" "For noen dager siden, tror jeg" . Jeg gryntet og beveget meg mot badet, for å bevege meg vekk fra samtalen, men på badet ventet en ny: "Hva skal du gjøre nå da?" "Vet ikke" "Du kan ikke ligge her for alltid" "Kan jeg vel!" "Hvor har du tenkt å få penger fra?" "Det ordnde seg, vel" "DU ser dritt ut, ser ut som du er truffen av bussen!" "Kanskje..." Jeg går ut av badet, ser meg i speilet idet jeg går, jeg ser faens mongo ut. Moby med flippskjegg og potetnese, helvete. Jeg åpnet posen med boller, de virket ikke så gamle, for alt jeg vet har tiden stoppet utenfor rommet, hele Olav Vs gate har fryst fast, jeg ser dem nå: mødre bak barnevogner, trassige steg mot torget, nå fryst fast, et ben opp av bakken, smokken fryst fast i luften, de gamle, de som var, med lengtende blikk etter: unge jenter med trange bukser og stringtruser, fnisende bortover, de som er, evige turister fra Tyskland og Tjekkia, som leter forgjeves etter horehusene, og ender endelig opp med en ung jente som gikk seg vill fra de andre, som trodde hun visste hva hun gjorde, men som våknet dagen etterpå, syk og hvit over hele kroppen, skjelvende på det kalde gulvet, og de som er ingenting, eller som bare fyller plass i slike tekster. Men gaten har ikke stoppet, den gjør aldri det, den bare forsetter. Så også i natt løper jeg ut, mellom husene, bort til Gamle Stavanger, opp til Tasta, og tilbake til de hvite lakenet. Jeg gjorde det til jeg ikke klarte mer, og det var, det vet jeg, ni dager, 9.

20/366

***
Det ville selvsagt være meg selv som er ensom, ikke hotellrommet.

19/366

*
For jeg trodde reisen hadde begynt; det føltes slik. Som om noe endelig hadde begynt. Men man tar jo feil stadig vekk. Pappvegger. Toget gikk i feil retning/eller reisen var bare en illusjon. For jeg har, og jeg innser det mer og mer, ikke ennå begynt. Jeg venter fremdeles. Men jeg er mer klar nå enn før.

18/366

En dag, når reisen har virkelig begynt*, vil du vite hva som var sant**. Men det vil, desverre, være alt for sent på å gjøre noe med det. Da er du allerede for langt på vei, for langt ute til å snu, ingen vei tilbake. Øyeblikk, opplevelser vil sveve inn og ut av bevisstheten, som skygger, og den smerten kommer til å bli uutholdelig, kvelende, ustoppelig. Du vil finne deg selv i en eller annen ubetydelig fase i livet, hvorenn, nårenn, kanskje på et ensomt hotellrom***, og smerten vil begynne, ustoppelig, som et vindkast over deg. Og det kommer til å bli for jævlig.

For of all sad words of tongue or pen,
The saddest are these: "It might have been!"
- John Greenleaf Whittier

17/366

De kommer oftere nå, pausene. Det øyeblikket når alt stopper og du stirrer blankt på rommet foran deg, fyller det opp med ingenting. Du opplever kanskje slike øyeblikk mest når andre gjør det: Er du der? Hører du? Ikke noe svar. Hallo? Som om noe annet kaller deg. Noe fra en annen planet, noen kaller deg, et minne, en opplevelse savner deg, vil ha deg tilbake.

Du opplever at alt er stille, det stopper opp. Du ser verden foran deg, den svever forbi. Let the dust settle at the bottom of the fish bowl so you can se through it, ufrivillig meditasjon, rusk i maskineriet. Ingenting betyr noe, alt er tomt, så utrolig fantastisk! Som når du er syk, skikkelig syk, du bare ligger der og er helt i din egen verden, og ingenting er viktig lengre, alt er tomt i et øyeblikk. De kommer oftere nå, de pausene.

16/366

De kommer oftere nå, pausene. Det øyeblikket når alt stopper og du stirrer blankt på rommet foran deg, fyller det opp med ingenting. Du opplever kanskje slike øyeblikk mest når andre gjør det: Er du der? Hører du? Ikke noe svar. Hallo? Som om noe annet kaller deg. Noe fra en annen planet, noen kaller deg, et minne, en opplevelse savner deg, vil ha deg tilbake

15/366

Jeg klarer ikke tenke lenger, det er for mye for meg, så
HIMMELEN er uendelig, C, den er det. Jeg vet jeg sa at noe uendelig ikke fantes for oss, men vet du hva, C? Jeg tok feil! For himmelen er uendelig. Bare se opp. Den stopper aldri, den er så stor, så jævla stor. Så mye større enn deg, eller meg, eller noen andre. Og den bare fortsetter, stopper aldri. Og jeg vil svømme i den, bare svømme rundt, eller sveve blir det vel, men jeg tenker bare at jeg svømmer. Og der oppe, C, der kan jeg puste. For jeg kan ikke puste her nede, sammen med alle de andre, jeg klarer det ikke. Jeg forsvinner så snart jeg setter beina på bakken. (For jeg flyr litt hver dag. Du merker det kanskje ikke? Men jeg gjør det, hver gang jeg ser opp mot den, og det gjør jeg ofte, flyr jeg der oppe, svømmer rundt, og er helt fri, pustende) Men så snart beina mine rører bakken forsvinner jeg, innover, en implosjon, også er jeg ingenting, ubrukelig. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Men så har jeg heldigvis tid til å finne ut.

14/366

Hva enn som skjer, ikke trøst meg, C.

Noe har allerede begynt. Og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Nettene, de jeg elsket så mye, er nå forbi, jeg aner ikke når de tok slutt. Men de nettene, vandrende gjennom endeløse veier og bakgater, med tanker om deg og lys, forsvant. Jeg så dem, jeg så dem renne ut, fade, forsvinne rundt hjørnet, men det var ingenting jeg kunne gjøre, det vet du godt.

13/366

Byen virket så trist. Fordi alt regnet har gjort den grå, som om solen bare hadde gitt opp. Eller kanskje fordi jeg ikke lenger brydde meg om byen. Regnet pisket ned mot ruten min, som den ofte gjør, nå. Alt håp var egentlig borte nå. Jeg beveget meg i sirkler (akkurat som disse tekstene). Som biler på en bilbane, rundt og rundt.
Hun hadde endelig kommet til meg, med regnvått hår og rennende øyne, som en knekt blomst i uværet. Hun satt på senga mi, oss alene, akkurat som regnet, eller et skudd fra en pistol, plutselig. Det kan godt være vi snakket sammen, i så fall har det vi snakket om ingen betydning, like ubetydelig som hvordan rommet så ut, eller hvordan hun så ut, du kan forestille deg henne som en-eller-annen du selv elsker, eller elsket, før det ble for sent, hvis det gjør det enklere for deg.
Så fint du er her, sa jeg etter en stund. Hun svarte ikke. For det er mye jeg vil si, jeg så på henne, kanskje for første gang på en god stund, og plutselig merket jeg at hun så tilbake på meg. Det er ting, sa hun, ting du må vite. Så fortalte hun alt, om barndommen sin, og hvorfor hun alltid var borte. Det virker så selvsagt når hun sa det. Jeg håper ikke at synes det er teit, sa hun. Selvsagt ikke, sa jeg, jeg syns det er perfekt. Selvsagt var hun ikke der på festen hun selv hadde invitert meg på, selvsagt kunne hun aldri gå på kino eller spise sammen etter skolen, selvsagt overså hun meg ikke i byen. Hun var bare litt forhindret av og til med andre ting, som gjorde at hun måtte ligge litt lavt. Men det skulle jo bare mangle, det er mye arbeid å være superhelt. Men jeg elsket henne uansett.

I gain no deeper knowledge about myself, no new understanding can he extracted from my telling. There has been no reason for me to tell you any of this. This confession has meant nothing... (Bret Eason Ellis, American Psycho)

12/366

Han ser ut av vinduet i tredje, et gammelt hotell, rustne rør og gul tapet. Jeg antar han aldri forstod, men så skal jeg ikke klage, jeg forstod vel jævla lite jeg og (hun stryker håret mitt og går ut av rommet) Han røyker nå, sigaretten i hånden utenfor vinduet, asken faller av sigaretten og svever et øyeblikk i vinden, som om den ikke helt vet hvilken retning den skal ta, som om mange stemmer roper på den fra alle vinkler, akkurat som deg når du snur deg i alle retningene med åpne vakre øyne, og jeg vet at jeg er en av de retningene, og jeg prøver å rope like jævla høyt som alle de andre, men hvisker, bare hvisker, og til slutt lander asken ned på bakken som snø som forsvinner med det samme.  Og mannen i vinduet har forlengst gått ut av rommet, etterlatt seg kunne tomme tanker og vonde minner. En taxi kjører han hvorenn han vil, gjennom de grå gatene, der han skal, jeg forstår ikke hva han skal, hvor det er verdt å reise lengre. Men jeg antar jeg aldri forstod

  

11/366

Beina mine beveger seg, men jeg står egentlig helt stille. Vi trenger elektrisitet for å leve, ikke sant? En kilde. Men mine bevegelser er stille, beveger seg, men stille.

10/366

Men deg har jeg forlengst glemt uansett...

9/366

det føles som om noen skyter en kule i hodet mitt, men litt om litt. sakte. som noen presser inn en tegnestift med tommelen.

8/366

Det virker som om alle ler utenfor boksen min. Også i dag... Jeg er en organisme fra en annen planet, & så elsker jeg XXX. Og osgå i dag føler jeg at jeg flyter, bare litt over bakken, slik tærne mine ikke når bakken, alltid utenfor rekkevidde.

Og nå har også skyene åpnet seg. De tillater alle sammen at flere uker med tårer, samlet opp, skal falle ned over byen. Som en ball du hiver i veggen, som kommer tilbake og treffer deg i ansiktet. Og i løpet av natten har tusen små menn i gråe overaller sprunget rundt i byen og malt hvert hus, hvert tre, hver gate og hver eneste person grå. Grå er den verste fargen akkurat nå, den jævligste av alle. Kanskje fordi den er så jævla likegyldig, fordi den liksom bare gir faen. Og fordi regnjakken din er gul. Fordi du er alt som ikke er grått. Men snart våkner jeg etter flere dager og ser i klesskapet mitt, og så er alle klærne mine blitt gråe, og huden min mister, celle for celle fargen sin. Snart er jeg sammen med deg far, mor, og alle dere andre, snart er jeg med dere i den gråe hær, marsjerende mot tapte drømmer. Men jeg vil ikke stå opp i dag, fordi i morgen

skal jeg gå ut av boksen min og så

skal jeg si at jeg elsker deg, jeg skal gå opp til deg og si det, bryte alle lenkene og bare gi faen, i morgen før huden min endrer seg, før alt dette skjer, i morgen... eller dagen etter den.

7/366

Det er alltid en agent. Hvor enn du er, det er alltid en agent der. Like utenfor vinduet ditt eller rett bak deg på bussen. De er der for å gjøre alt vanskelig, alt jævlig. Alt som virket så fint på papiret eller i hodet ditt. De trenger seg inn, hvorenn, de kommer. Som regnvær. De er mørke menn i dress. Når du venter på noen, er det agentene som holder dem igjen, det er agentene som får kjæresten din til å gå forbi den gutten, det er agentene som sørger for at du alltid er ett minutt sent ute, – for de vet at ett minutt er forskjellen på lykke og uendelig smerte.

6/366

Og nå har også skyene åpnet seg. De tillater alle sammen at flere uker med tårer, samlet opp, skal falle ned over byen. Som en ball du hiver i veggen, som kommer tilbake og treffer deg i ansiktet. Og i løpet av natten har tusen små menn i gråe overaller sprunget rundt i byen og malt hvert hus, hvert tre, hver gate og hver eneste person grå. Grå er den verste fargen akkurat nå, den jævligste av alle. Kanskje fordi den er så jævla likegyldig, fordi den liksom bare gir faen. Og fordi regnjakken din er gul. Fordi du er alt som ikke er grått. Men snart våkner jeg etter flere dager og ser i klesskapet mitt, og så er alle klærne mine blitt gråe, og huden min mister, celle for celle fargen sin. Snart er jeg sammen med deg far, mor, og alle dere andre, snart er jeg med dere i den gråe hær, marsjerende mot tapte drømmer. Men jeg vil ikke stå opp i dag, fordi i morgen skal jeg si at jeg elsker deg, jeg skal gå opp til deg og si det, bryte alle lenkene og bare gi faen, i morgen før huden min endrer seg, før alt dette skjer, i morgen... eller dagen etter den.

5/366

Dagene har gjentatt seg... Det er ikke lengre mulig å skille dem fra hverandre. De beveger seg visstnok. Du vet hvordan man har en idé om at tiden beveger seg? At det liksom har gått tid? Du går et stykke nedover veien og så aner du sånn cirka at du har gått i et kvarter, eller sitter i rushtrafikken på motorveien og ringer hjem til hvem-enn-du-elsker og sier du blir sein, men at du er hjemme innen en halvtime: For du vet at det vil sikkert ta så lang tid, og når du kommer hjem vet du at det har gått lengre, for maten er kald og det er mørkt. Men her hos meg kjenner jeg det ikke lengre. Jeg pleide å kjenne det hele tiden, jeg var besatt av det. Hvor mye tid jeg hadde igjen, hvor mye jeg hadde brukt. Men når har det liksom falt i grus. Jeg aner ikke lenger hvor lang tid jeg bruker. Jeg går ned på butikken hvor jeg alltid handler, og når jeg kommer tilbake er det mørkt, og alle frossenvarene er gjennomvåte. Amerikablandingen er myk og varm, og jeg har glemt å låse døra. Jeg står i dusjen til jeg kjenner kaldt vann renne nedover ryggen min, den rynkete, myke huden. Jeg har stått for lenge. Maten er alltid brent, de få gangene jeg husker å spise, eller orker. Alle klokkene er i stykker, eller så går de feil vei. Klær ligger våte i vaskemaskinen, jeg vet ikke når jeg la dem der. Det kan ha vært uker siden. Kan ikke huske når jeg var ute sist, eller om jeg låste døra. Tiden, alle dere andre, dere der ute, dere stopper aldri. Uansett hva som skjer her inne, uansett hvor jævlig alt er, så bare fortsetter dere å gå utfor vinduet mitt. På lørdagsnettene spesielt er dere der utfor. Dere ler, til og med, dere ler av meg, dere har ingen grenser for hvor jævlige dere kan være. Vet dere noe som helst? Nei? Og du sa: Kjærlighet er å finne noen som er like fortapt i verden som deg selv. Noen som er like lost. Men så sier du at det finnes forskjellige grader av lost, forskjellige vinkler. Noen vet ikke hva de skal gjøre med livene sine ("Du aner ikke gjør du", jeg svarte ikke), noen vet ikke hva de skal gjøre med timene sine, de trenger trøst. De er fortapt i mening. Andre trenger å hjelp, hjelp til å overleve, når alt er kaldt og hardt, og hult, en iglo, når alt er så umulig at du vil kjøre hodet ditt inni veggen til veggen gir etter, eller hodet ditt gjør. Andre trenger å hjelpe andre, gi råd, trenger andres respekt for deres råd. Det finnes grader, sa du, vinkler.
Du sa alt det i sofaen, i stuen, foran bordet, i andre etasje, hvor vi alltid satt. Du hadde tatt feil, ikke vært nøye nok med gradskiven, ikke målt meg nøye nok. Et eller annet sted i den grå matteboka av naturpapir med svanemerket og ditt navn skrevet med skriblende bokstaver i sjette klasse, hadde du regnet feil. Ikke sjekket fasiten. Tatt feil tog, og nå måtte du av. Og du hadde gått av, men for meg, har dagene bare gjentatt seg.

4/366

De andre er der ute, & jeg er her. & plutselig er det greit. Det er greit at jeg ikke vet eller orker å vite hva jeg skal gjøre lengre, med livet, dagene & timene mine; & de venter jo aldeles ikke på meg, akkurat som klokken ikke stopper når du skal velge sjokolade i hyllen på Rema selv om bussen går om ett minutt & du ikke rekker det om du ikke bestemmer deg snart. Det er greit at jeg er feil, feig & snart, om jeg ikke passer på, feit. Det er greit at ting av & til er så jævla bra at jeg kan skrike & danse rundt naken i regnet blandt alle drittguttene med attitude & oppsminka horefjortisjentene med semi(forvirra)kåte blikk & overlegne glis som står & røyker med inngangen til Arkaden, & syns jeg som går der blandt alle dere andre er så rar. & det er greit at av & til er alt jævlig, & jeg ikke klarer å gjøre noe godt nok, & derfor knapt klarer å bevege meg framover, ta et steg til kjøleskapet for å spise, uten å innse at selv der er jeg ikke god nok. Men selvsagt er det greit at ikke alt er så jævla planlagt & ordna. Alle er sin egen lykkens smed, fuck alle de der sosial reglene :-) Jeg har vel aldri likt å planlegge; jeg liker å drømme, fantasere. Hvis man fantaserer lenge nok om noe, så har man nesten gjort det, da blir handlingen av å gjøre det liksom bare halvparten så bra, bare en billig etterligning, First Price-utgaven. Men man skal jo ikke bare drømme seg vekk heller. Jeg forblir, også i 2008, stående meg en fot i virkeligheten & den andre i en slags drømmeverden hvor det jeg gjør er bra, hvor jeg er bra nok, hvor jeg blir likt og respektert fordi jeg tørr & jeg ikke er feil.

3/366

It was after much thought that I decided to kill my wife...

//APRIL IS THE CRUELEST MONTH//

Jeg kjørte i bilen min, den samme bilen jeg kjører i nå, gjennom gatene, i mørket, den samme gaten.
Jeg skal fortelle en historie, fordi det skjedde, + fordi det er min historie. Alt rundt den tiden var så tomt, så jævla, fantastisk, oppløftende tomt.
”Du forstår meg ikke,” sa jeg, ”Hva er det å forstå,” ”Jeg vet ikke” ”Men da forstår jeg” Hun så oppover, som om det alltid var noe mer spennende der oppe, oppover.
XXX

2/366

I just wanted to show you something, she said, it's really beautiful.

Oh...OK, I said

Jeg kan ikke huske om det var denne sommeren eller den forrige, jeg blir forvirret av tid og sted og dessuten betyr der ikke noe, for det kunne vært når som helst. Jeg pleide å gå ut, sånn i halv ett-ett tiden, etter foreldrene mine hadde lagt seg, gikk ned den bratte bakken forbi skolen, langs fotballbanen, det var mørkt og passe varmt, også var det helt stille, alltid helt stille. Jeg gikk for å se på kyrne, de beitet ute på et lite jorde nedfor barneskolen, om natten, i strålene fra gatelyset, i lyden av stillhet var de faktisk ganske vakre, og også de var stille. Akkurat som meg. Natten, kyrne... og så meg. Jeg stod ved det lille gjerdet. Og en tanke plaget meg, hver eneste gang jeg stod der, for de tankene hadde akkurat begynt på den tiden, de var akkurat kommet opp til bevisstheten, selv om de må ha ligget der siden jeg var ganske liten, adamnaken og uskyldig; hva om disse følelsene blir for mye?

1/366

text366 er et pågående prosjekt hvor jeg vil komponere og legge ut en
tekst hver dag ut 2008. Tekstene vil varirere fra sakprosa til prosa,
dikt eller drømmeskildring, og er alle uredigerte skisser, som senere
kan bearbeides

Det er en jente utfor jenta mi/vinduet mitt, og hun nekte å
gå, hun tar hånda mi og leder meg inn i en bakgate, hvor
hun forteller meg alt om livet, og hvordan jeg skal leve det.
Så viser hun meg noe annet. Hun tar meg med til rommet
sitt i øverste etasje, et mykt rosa rom. Hun er vakker, hun
ser akkurat ut som en jente jeg var forelska i når jeg var 16
og ikke visste hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg våknet,
og det regner.