Jeg prøvde, desperat , og bevege meg vekk fra meg selv. Men man innser raskt at man kan aldri rømme fra seg selv. Andre kan man rømme fra, foreldre, venner, kollegaer, kjærester, ja, til og med hele samfunnet, foreldres stemme, venners stemme, kjærlighetens stemme, om den noen gang eksisterte og samfunnet strenge og bindende stemme, et ekko av foreldrestemmen, men man blir sittende igjen med en stemme, en skrikende intense stemme, en evig og utilgivelig stemme. Man våkner, forgjeves, hver dag, og stemmen kommer tilbake, aldri stoppende. Evig søkende.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar