JEG ER FANGET I trafikken igjen, solstrålene, som skinner inn gjennom vinduet fra venstre, hvor solen nå står, blender meg, nesten, ikke helt, men nesten, og det er altfor varmt ute, jeg har den ene armen lent ut vinduet, trommende rastløst på metallen. Foran meg er det et hav av biler, nei, en maurture, la oss ikke falle for klisjéene, Tor. Øyene hennes fyller horisonten, begynnelsen av himmelen, den blåe. Forestill deg det, to par gigantvakkre blå øyne over hele himmelen, eller i det miste den delen øynen kan ta inn på en gang, som ser rett på deg...
Nei, herregud, så teit. Nei, faen, jeg lurer meg selv, puppene. Puppene hennes, kroppen, dekker hele himmelen, de små knoppete puppene, fitta. Skyene viker, rydder plass for kroppen, et perfekt vesen, eller kvinne. Kvinne er bedre, en perfekt kvinne. Formet i himmelen som perfekt, avkledd og ren, som himmelen selv. Det ville vært jævla fantastisk. Som i den filmen av Woody Allen, hvor moren hans dør og dukker opp på New York-himmelen over skyskraperne bare for å plage protagonisten med moderlige råd. Men så er du jo ikke død, (jeg referer til en eller annen jente jeg så på bussen), ikke så jeg vet uansett. Og jeg tviler du ville likt å hatt kjønnsorganene dine der oppe på himmelen, foran hele rushtrafikken i Stavanger. Men hva vet jeg, kanskje du springer rundt og viser fram kroppen til alle menn du kan finne, di hore, kanskje du danser naken på bordene på fester. Men så drømmer jeg meg bort i mine egne fantasier igjen, jeg er latterlig igjen, for himmelen er tom, ikke en sky eller fitte å se, og jeg tror noen venter på meg et eller annet sted, og jeg er, antakeligvis, veldig sen, og trafikken, denne maurtuen, beveger seg. Og jeg kjører nord, bort fra solen.
Nei, herregud, så teit. Nei, faen, jeg lurer meg selv, puppene. Puppene hennes, kroppen, dekker hele himmelen, de små knoppete puppene, fitta. Skyene viker, rydder plass for kroppen, et perfekt vesen, eller kvinne. Kvinne er bedre, en perfekt kvinne. Formet i himmelen som perfekt, avkledd og ren, som himmelen selv. Det ville vært jævla fantastisk. Som i den filmen av Woody Allen, hvor moren hans dør og dukker opp på New York-himmelen over skyskraperne bare for å plage protagonisten med moderlige råd. Men så er du jo ikke død, (jeg referer til en eller annen jente jeg så på bussen), ikke så jeg vet uansett. Og jeg tviler du ville likt å hatt kjønnsorganene dine der oppe på himmelen, foran hele rushtrafikken i Stavanger. Men hva vet jeg, kanskje du springer rundt og viser fram kroppen til alle menn du kan finne, di hore, kanskje du danser naken på bordene på fester. Men så drømmer jeg meg bort i mine egne fantasier igjen, jeg er latterlig igjen, for himmelen er tom, ikke en sky eller fitte å se, og jeg tror noen venter på meg et eller annet sted, og jeg er, antakeligvis, veldig sen, og trafikken, denne maurtuen, beveger seg. Og jeg kjører nord, bort fra solen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar