27/366

Gjennom persienner: Igjen den lille leiligheten, igjen natt. Jeg ser deg nok en gang i en vinkel, ut fra vinduet mitt, en vinkel slik jeg ser deg alene på trappen foran huset, du røyker, og klokken ett er solen akkurat slik jeg ser det treffe ansiktet ditt, lyse opp den lille nesen din, om sommeren. Jeg skjelver på tå, for å se deg. Kan du se meg? Nei, du så meg vel aldri (Jeg skjelver, den dagen du endelig flyttet ut, med tre kofferter og en gutt jeg ikke kjente, trist? i en bil på vei et eller annet sted, da hadde jeg enda ikke forlatt rommet, du så opp mot himmelen før du satt deg inn i bilen, lot akkurat det lyset, klokken var ett, treffe nesen din siste gang, kjørende bort, gjorde du, men dette var senere enn nå, ikke ennå) Eller kanskje du gjorde? Hva faen vet jeg. Jeg stirrer ut av et rom fylt med bøker, skitne fantasier (aldri om deg, herregud, du slapp unna, aldri meg deg, du er/var for ren. jeg må skrive var nå.) og mørke, ja, det er mørkt for lyset virker ikke. (Men det var frost den dagen du reiste, ja, tilbake til den dagen, eller fram til: frost i luften, oktober kanskje, men sol og varmt nok, du hadde bare på deg den gråe fra Hennes & Mauritz, og jeans, de nye skoene, herregud, alltid nye sko. Gutten var kledd i jeans han også, med skinnjakke og solbriller, han var streng, bestemt. Jeg tror du ønsket deg noen slik, en som tok kontroll, for du klarte ikke bestemme deg selv, indianer evig-stirrende-ut-i-luften, og jeg kunne for guds skyld uansett ikke ta avgjørelser, vi ville gjort et jævlig par)
/Hr. Vond har vendt tilbake om nettene, snakket om den nakne piken med de små puppene og det lange lyse håret, men jeg skjelver på tå, for å se deg.