Byen virket så trist. Fordi alt regnet har gjort den grå, som om solen bare hadde gitt opp. Eller kanskje fordi jeg ikke lenger brydde meg om byen. Regnet pisket ned mot ruten min, som den ofte gjør, nå. Alt håp var egentlig borte nå. Jeg beveget meg i sirkler (akkurat som disse tekstene). Som biler på en bilbane, rundt og rundt.
Hun hadde endelig kommet til meg, med regnvått hår og rennende øyne, som en knekt blomst i uværet. Hun satt på senga mi, oss alene, akkurat som regnet, eller et skudd fra en pistol, plutselig. Det kan godt være vi snakket sammen, i så fall har det vi snakket om ingen betydning, like ubetydelig som hvordan rommet så ut, eller hvordan hun så ut, du kan forestille deg henne som en-eller-annen du selv elsker, eller elsket, før det ble for sent, hvis det gjør det enklere for deg.
Så fint du er her, sa jeg etter en stund. Hun svarte ikke. For det er mye jeg vil si, jeg så på henne, kanskje for første gang på en god stund, og plutselig merket jeg at hun så tilbake på meg. Det er ting, sa hun, ting du må vite. Så fortalte hun alt, om barndommen sin, og hvorfor hun alltid var borte. Det virker så selvsagt når hun sa det. Jeg håper ikke at synes det er teit, sa hun. Selvsagt ikke, sa jeg, jeg syns det er perfekt. Selvsagt var hun ikke der på festen hun selv hadde invitert meg på, selvsagt kunne hun aldri gå på kino eller spise sammen etter skolen, selvsagt overså hun meg ikke i byen. Hun var bare litt forhindret av og til med andre ting, som gjorde at hun måtte ligge litt lavt. Men det skulle jo bare mangle, det er mye arbeid å være superhelt. Men jeg elsket henne uansett.
I gain no deeper knowledge about myself, no new understanding can he extracted from my telling. There has been no reason for me to tell you any of this. This confession has meant nothing... (Bret Eason Ellis, American Psycho)
Hun hadde endelig kommet til meg, med regnvått hår og rennende øyne, som en knekt blomst i uværet. Hun satt på senga mi, oss alene, akkurat som regnet, eller et skudd fra en pistol, plutselig. Det kan godt være vi snakket sammen, i så fall har det vi snakket om ingen betydning, like ubetydelig som hvordan rommet så ut, eller hvordan hun så ut, du kan forestille deg henne som en-eller-annen du selv elsker, eller elsket, før det ble for sent, hvis det gjør det enklere for deg.
Så fint du er her, sa jeg etter en stund. Hun svarte ikke. For det er mye jeg vil si, jeg så på henne, kanskje for første gang på en god stund, og plutselig merket jeg at hun så tilbake på meg. Det er ting, sa hun, ting du må vite. Så fortalte hun alt, om barndommen sin, og hvorfor hun alltid var borte. Det virker så selvsagt når hun sa det. Jeg håper ikke at synes det er teit, sa hun. Selvsagt ikke, sa jeg, jeg syns det er perfekt. Selvsagt var hun ikke der på festen hun selv hadde invitert meg på, selvsagt kunne hun aldri gå på kino eller spise sammen etter skolen, selvsagt overså hun meg ikke i byen. Hun var bare litt forhindret av og til med andre ting, som gjorde at hun måtte ligge litt lavt. Men det skulle jo bare mangle, det er mye arbeid å være superhelt. Men jeg elsket henne uansett.
I gain no deeper knowledge about myself, no new understanding can he extracted from my telling. There has been no reason for me to tell you any of this. This confession has meant nothing... (Bret Eason Ellis, American Psycho)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar