5/366

Dagene har gjentatt seg... Det er ikke lengre mulig å skille dem fra hverandre. De beveger seg visstnok. Du vet hvordan man har en idé om at tiden beveger seg? At det liksom har gått tid? Du går et stykke nedover veien og så aner du sånn cirka at du har gått i et kvarter, eller sitter i rushtrafikken på motorveien og ringer hjem til hvem-enn-du-elsker og sier du blir sein, men at du er hjemme innen en halvtime: For du vet at det vil sikkert ta så lang tid, og når du kommer hjem vet du at det har gått lengre, for maten er kald og det er mørkt. Men her hos meg kjenner jeg det ikke lengre. Jeg pleide å kjenne det hele tiden, jeg var besatt av det. Hvor mye tid jeg hadde igjen, hvor mye jeg hadde brukt. Men når har det liksom falt i grus. Jeg aner ikke lenger hvor lang tid jeg bruker. Jeg går ned på butikken hvor jeg alltid handler, og når jeg kommer tilbake er det mørkt, og alle frossenvarene er gjennomvåte. Amerikablandingen er myk og varm, og jeg har glemt å låse døra. Jeg står i dusjen til jeg kjenner kaldt vann renne nedover ryggen min, den rynkete, myke huden. Jeg har stått for lenge. Maten er alltid brent, de få gangene jeg husker å spise, eller orker. Alle klokkene er i stykker, eller så går de feil vei. Klær ligger våte i vaskemaskinen, jeg vet ikke når jeg la dem der. Det kan ha vært uker siden. Kan ikke huske når jeg var ute sist, eller om jeg låste døra. Tiden, alle dere andre, dere der ute, dere stopper aldri. Uansett hva som skjer her inne, uansett hvor jævlig alt er, så bare fortsetter dere å gå utfor vinduet mitt. På lørdagsnettene spesielt er dere der utfor. Dere ler, til og med, dere ler av meg, dere har ingen grenser for hvor jævlige dere kan være. Vet dere noe som helst? Nei? Og du sa: Kjærlighet er å finne noen som er like fortapt i verden som deg selv. Noen som er like lost. Men så sier du at det finnes forskjellige grader av lost, forskjellige vinkler. Noen vet ikke hva de skal gjøre med livene sine ("Du aner ikke gjør du", jeg svarte ikke), noen vet ikke hva de skal gjøre med timene sine, de trenger trøst. De er fortapt i mening. Andre trenger å hjelp, hjelp til å overleve, når alt er kaldt og hardt, og hult, en iglo, når alt er så umulig at du vil kjøre hodet ditt inni veggen til veggen gir etter, eller hodet ditt gjør. Andre trenger å hjelpe andre, gi råd, trenger andres respekt for deres råd. Det finnes grader, sa du, vinkler.
Du sa alt det i sofaen, i stuen, foran bordet, i andre etasje, hvor vi alltid satt. Du hadde tatt feil, ikke vært nøye nok med gradskiven, ikke målt meg nøye nok. Et eller annet sted i den grå matteboka av naturpapir med svanemerket og ditt navn skrevet med skriblende bokstaver i sjette klasse, hadde du regnet feil. Ikke sjekket fasiten. Tatt feil tog, og nå måtte du av. Og du hadde gått av, men for meg, har dagene bare gjentatt seg.