4/366

De andre er der ute, & jeg er her. & plutselig er det greit. Det er greit at jeg ikke vet eller orker å vite hva jeg skal gjøre lengre, med livet, dagene & timene mine; & de venter jo aldeles ikke på meg, akkurat som klokken ikke stopper når du skal velge sjokolade i hyllen på Rema selv om bussen går om ett minutt & du ikke rekker det om du ikke bestemmer deg snart. Det er greit at jeg er feil, feig & snart, om jeg ikke passer på, feit. Det er greit at ting av & til er så jævla bra at jeg kan skrike & danse rundt naken i regnet blandt alle drittguttene med attitude & oppsminka horefjortisjentene med semi(forvirra)kåte blikk & overlegne glis som står & røyker med inngangen til Arkaden, & syns jeg som går der blandt alle dere andre er så rar. & det er greit at av & til er alt jævlig, & jeg ikke klarer å gjøre noe godt nok, & derfor knapt klarer å bevege meg framover, ta et steg til kjøleskapet for å spise, uten å innse at selv der er jeg ikke god nok. Men selvsagt er det greit at ikke alt er så jævla planlagt & ordna. Alle er sin egen lykkens smed, fuck alle de der sosial reglene :-) Jeg har vel aldri likt å planlegge; jeg liker å drømme, fantasere. Hvis man fantaserer lenge nok om noe, så har man nesten gjort det, da blir handlingen av å gjøre det liksom bare halvparten så bra, bare en billig etterligning, First Price-utgaven. Men man skal jo ikke bare drømme seg vekk heller. Jeg forblir, også i 2008, stående meg en fot i virkeligheten & den andre i en slags drømmeverden hvor det jeg gjør er bra, hvor jeg er bra nok, hvor jeg blir likt og respektert fordi jeg tørr & jeg ikke er feil.