6/366

Og nå har også skyene åpnet seg. De tillater alle sammen at flere uker med tårer, samlet opp, skal falle ned over byen. Som en ball du hiver i veggen, som kommer tilbake og treffer deg i ansiktet. Og i løpet av natten har tusen små menn i gråe overaller sprunget rundt i byen og malt hvert hus, hvert tre, hver gate og hver eneste person grå. Grå er den verste fargen akkurat nå, den jævligste av alle. Kanskje fordi den er så jævla likegyldig, fordi den liksom bare gir faen. Og fordi regnjakken din er gul. Fordi du er alt som ikke er grått. Men snart våkner jeg etter flere dager og ser i klesskapet mitt, og så er alle klærne mine blitt gråe, og huden min mister, celle for celle fargen sin. Snart er jeg sammen med deg far, mor, og alle dere andre, snart er jeg med dere i den gråe hær, marsjerende mot tapte drømmer. Men jeg vil ikke stå opp i dag, fordi i morgen skal jeg si at jeg elsker deg, jeg skal gå opp til deg og si det, bryte alle lenkene og bare gi faen, i morgen før huden min endrer seg, før alt dette skjer, i morgen... eller dagen etter den.