59/366

men uansett, det ble kaldere, jeg mener skikkelig jævla kaldt, og niel kom oftere, av og til var han bare der når jeg kom, av og til ble han i leiligheten nesten hele tiden mens jeg var på jobb, jeg aner ikke hvordan han kom seg inn og ut, han må ha fått en ekstra nøkkel av vaktmesteren eller noe, det var etter en stund han begynte å lage små installasjoner rundt i rommet mitt, på badet, på kjøkkenet, liksom rearrangerte bøkene mine, stablet opp doruller til å ligne ting (skyene sa han), han kastet melkekartonger festet til paraplyer fra leiligheten ut på parkeringsplassen for å se om den flydde, rommet kunne, og det skjedde flere ganger, vært dekket av dorull, hengende fra hver hylle over til sofaen, og rundt tv-en, ellers var sofaene stablet opp mot hverandre til en v, men alle kjøkkenglassene under stablet i en pyramide, jeg mener kule greier, men det er jævla slitsomt når du jobber seint,

58/366

10
jeg er fanget og venter på toget igjen, den var den siste festen, en slags avskjed antar jeg, robert drakk for mye og silje gikk med en fyr jeg aldri hadde sett før, men uansett så reiser jeg, til en større by, jeg tror det er bedre for meg, hvis du skjønner, et eller annet sted hvor folk ikke gir en dritt om hverandre, jeg kommer til å bli vanskelig, jeg mener, jeg får ikke venner lett, og kjenner egentlig ingen utenfor byen her, men jeg vet mor ikke liker at jeg reiser og det hjelper,
på baksiden av setet på toget har noen skrevet ”anette christensen er hore, prøv selv”, herregud, det verste er at jeg ville prøvd om jeg fikk sjansen.

57/366

9

mor ringer seinere, hun vil ha meg over på middag, på onsdag. hvorfor? for at hun skal sitte der med idiotbroren min og le av meg. gjøre narr? jeg ringer og sier jeg er syk, hun sier du er alltid syk, jeg sier unnskyld.

56/366

7.

hva er det? jeg vet Platon (eller Aristoteles) hadde den vakreste teorien om det, i urtiden, lenge før vår nåværende bevissthet fantes det tre kjønn, og hvert kjønn bestod av to anatomier, slik at vi hadde ett kjønn som var både mann og kvinne, utstyrt med en penis, ei fitte og to pupper, vi hadde ett kjønn som bestod av to fitter og fire pupper, og et kjønn som bestod av to peniser, disse genitaliene var respektivt plassert på hver side av kroppen, kvinne foran, mann bak, osv, som Janus, og man kunne bevege seg i begge retninger med like sto mobilitet, men disse vesene visste seg å være for mektige for gudenes smak, som rakst delte dem i to, som siamesiske tvillinger, på midten, mann-mann, ble homofile menn, kvinne-kvinne, ble lesbiske kvinner og mann-kvinne ble heterofile kvinner og menn, dermed, og slik ender fabelen, er kjærlighet simpelt hen leten etter din urpartner.

55/366

5.

hun hadde stripete sokker, ikke alltid selvsagt, men jeg husker henne med stripete sokker, blå og hvite, tynne sokker, som satt stramt og perfekt rundt føttene hennes, jeg studerte linjene, ofte, av føttene.

54/366

3

jævelen luktet brunt om du kom for nærme han i trange ganger, glitrende av eau de cologne og svette rennende ned i kloakken og han pulte horer tre ganger i uken, og han drakk for mye på fester og røykte, hva kunne vært verre? jævla grått ute, rosa på innsiden, med en brun tweedjakke med små lapper på albuene, og trange skjorter og kinnskjegg langs det bleke, skallede hodet, sigarer av alle slags så lenge de var dyre nok, og røyken danset ut av sprekken under døren på leiligheten om nettene, når han satt på sengen i singlet, pikken glinsende i tv-skinnet, og la seg som en tykk tåke rundt byen, eller over byen som tykke mørke skyer i alle fasonger, mens regnet dasket mot vinduet om han lurte på om hun sov eller hadde våknet av lyden, han vridde rundt overkroppen for å se: hun sov, oppå lakenet, naken, en liten tynn, jævla dum brunette

53/366

jeg er ikke dum, og jeg har ingenting å gi deg, og det er som om fucked-up forfølger meg på toget på vei til jobb, eller hjem, eller et sted jeg aldri har vært, forbanna tynn brunette med røde truser stikkende opp av dongeriene som ikke vil gi slipp på meg, jeg kommer ut av toalettet, hva er det du gjør på? på en arbeidsdag bruker jeg normalt tre timer med skrivebordet og fem på toalettet, jeg onanerer gjennomsnittlig fire ganger, og ellers leser jeg. jeg snakker ikke med de andre, den tynne brunetten snakker videre til meg, jeg kan nesten ikke puste i den trange gangen, hun har lagt merke til mønsteret mitt, kanskje merket at jeg stjeler de ekstra menstrusene hun har med seg når den tiden kommer, jeg klarer ikke å høre hva hun sier, ordene former seg ikke i hodet mitt, jeg kan føle kommunikasjon, men jeg klarer ikke avkode den, hun klemmer meg opp mot døren, lurer på om hun ville pult med meg? jeg går tilbake til arbeidsplassen min, gjør de små oppgavene som skal gjøres. jeg antar jeg ikke kommer til å fortsette her, jeg lurer på hvordan alt kommer til å slutte? det kommer garanterte til å bli veldig kjedelig.

men de kommer oftere nå, pausene. det øyeblikket når alt stopper og jeg stirrer blankt på rommet foran meg, fyller det opp med ingenting. Du opplever kanskje slike øyeblikk mest når andre gjør det: Er du der? Hører du? Ikke noe svar. Hallo? Som om noe annet kaller deg. Noe fra en annen planet, noen kaller deg, et minne, en opplevelse savner deg, vil ha deg tilbake. Du opplever at alt er stille, det stopper opp. Du ser verden foran deg, den svever forbi. Let the dust settle at the bottom of the fish bowl so you can se through it, ufrivillig meditasjon, rusk i maskineriet, som om ingenting betyr noe, alt er tomt, så utrolig fantastisk! som når du er syk, skikkelig syk, du bare ligger der og er helt i din egen verden, og ingenting er viktig lengre, alt er tomt i et øyeblikk. de kommer oftere nå, de pausene.

53/366

0.

jeg må ha glemt navnet hennes, trodde aldri jeg kunne, men et eller annet sted i mine søvnløse netter må det ha forsvunnet, men det har ingen betydning, jeg ropte navnet hennes i endeløse timer, hun kom aldri til meg, vi kunne kalt henne jordbær for alt et navn er verdt, la oss gjør det

kjøre jordbær,
hvor skal jeg begynne?

52/366

jævelen luktet brunt, og han fylte hele gangen når han kom. men leia er betalt, han kommer ikke i dag. så leaning over the blonde girl, peering through a hole in the wall, I succumb to the transcendental pleasure of hotel room loneliness.

51/366

som et skudd, okey? :påkledd brun flanell røykende/ jævel. glitrende av eau de cologne og svette renner ned i kloakken/sigarer). hva kunne vært verre? det jævla grått ute/rosa på innsiden.
:fyrer av nedover gatene, flyvende gjennom menneskene, rundt hjørnene - innover. lukten av krutt er over alt, over alt

50/366

strange days. jeg krøp inn i en liten kafé og fant mag igjen, hun hadde vært borte for over en åhundre, men nå er hun tilbake. som å finne favoritt leken din igjen, mag, my favourite toy. vi hadde latt oss overvinne av hotellrom eventyr, drømmer om å reise sammen over hele universet, i en gammel renault 5, men lite hadde skjedd med de planene, foruten aalborg kro, en sen julikveld, klønete knull på nye sengetrekk. til du endelig forsvant inn i havet av de andre.

49/366

natten forfølger meg på toget på vei til jobb.
forbanna tynn brunette med røde truser stikkende opp av dongeriene som ikke vil gi slipp på meg, jeg kommer ut av toalettet, hva er det du gjør på? på en arbeidsdag bruker jeg normalt tre timer med skrivebordet og fem på toalettet, jeg onanerer gjennomsnittlig fire ganger, og ellers leser jeg. jeg snakker ikke med de andre, den tynne brunetten snakker videre til meg, hun har lagt merke til mønsteret mitt, kanskje merket at jeg stjeler de ekstra menstrusene hun har med seg når den tiden kommer, jeg klarer ikke å høre hva hun sier, ordene former seg ikke i hodet mitt, jeg kan føle kommunikasjon, men jeg klarer ikke avkode den, hun klemmer meg opp mot døren, lurer på om hun ville pult med meg? jeg går tilbake til arbeidsplassen min, gjør de små oppgavene som skal gjøres. jeg antar jeg ikke kommer til å fortsette her, jeg lurer på hvordan alt kommer til å slutte? Det kommer garanterte til å bli veldig kjedelig.

48/366

i hodet mitt sitter hun fremdeles der, i det lille hvite huset, det har noe med forvekslingen av tid og rom å gjøre, hvordan de bytter mening og hvordan du bruker år på å kartlegge dem - til ingen nytte.
som da jeg fant deg tissende i vasken, dongeriene krøllet ned på anklene over de rosa sokkene, og vi ringte til rørleggeren sammen, selv om du bare ville gå på kino, da var jeg den som tok ansvar for rommet. men du likte ikke filmen så vi gikk tidlig hjem og så på video til klokken var tre, og det var akkurat da sommeren forvant og ga ingen løfter om å komme tilbake.

47/366

tapeten består av små og større virvler som flyr rundt på veggen, treffer hverandre nå og da, og spretter til den fjerneste dele av veggen, den delen jeg ikke kan se; fire eller fem slike, men det antar jeg kan beskrive som høstfarger, selv om utenfor er det sommer, og altfor varmt til å være noe sted i det hele tatt utenom det stedet man begynte dagen med, i mitt tilfellet sengen, min egen. jeg skulle egentlig ha fisket i dag med far. og far sitter sikkert hjemme nå og venter, venter, i den lille skinnsofaen, klar, fiskestengene allerede pakket i bilen, klar til å reis ut mot dale, på den lille havna og fiske, hele dagen ute i sola. mor ligger sikkert og sover, og far har sneket seg ut av soverommet tidlig for å sitte på kjøkkenet og vente. vi er i to forskjellige byer, og jeg skulle egentlig ha fisket med far. men jeg fisker ikke med far. jeg ligger helt ubevegelig i sengen og tenker på naboen, som spiller turboneger, puler høylytt jentene jeg drømmer om og har alle vennene, mens sola nok en gang sniker seg forbi vinudet mitt, og lar potteplanten mine endelig vissne. jeg skulle egentlig fisket med far, men far er allerede død. han døde for flere år siden, kanskje akkurat slik som meg nå, man blir så tom at man ikke lenger klarer å leve, så hjernen gir slipp på kroppen, og du dør. selve kroppen kan forsette i tiår, slik min fars. far. Som jeg egentlig skulle fisket med.

46/366

(korrigering)

the (art) museums are filled with hatred
-------------------------because they insist
nothing is so beautifully impossible

45/366

the (art) museums are filled with hatred
-------------------------because they insist
everything is so beautifully impossible

47/366

44/366

jeg mediterer/onanerer under slutten på lysstoffrøret igjen i natt på det tomme gulvet, og det er kaldt. det blinker every now and again, lyset flimrer. det kjemper. erstatter deg i natt (sorry), det er de siste strålene av lyset, de siste ordene dine. du gjør sikkert rare grimaser foran speilet i kveld, jeg kan kun se fragmenter av det, fordi det dør. fordi det er perfekt, fordi det dør.

43/366

Naboen spiller Turboneger, puler høylytt jentene jeg drømmer om og har alle vennene. Jeg runker til Beethovens niende mens sola nok en gang sniker seg forbi vinudet mitt, og lar potteplanten mine endelig vissne.

42/366

NOEN DAGER VÅKNER jeg.
Men av og til klatrer jeg bare ut av vinduet utenfor kontoret og setter meg på en grein på bjørketreet, spiser lunsj eller bare sitter og ser ned på de andre, hvis det er noen der. Av og til gjør jeg ikke en jævla ting annet enn å sitte der. For en enkel sky har forvillet seg vekk fra de andre på himmelen. Jeg svever nesten, grenen er tynn, og vinden tar tak i meg hvis den vil. Jeg tror ingen har sett med ennå. Etter jobb går jeg en omvei hjem, hver dag tar jeg en omvei, den samme omveien, som gir meg ti, femten minutt ekstra før jeg er hjemme. Veggene hjemme er tomme, utenom på den ene veggen hvor det henger en ring laget ut av en ølkork ei jente laget til meg en gang for lenge siden, som jeg for så vidt tror jeg likte, i hvert fall mer enn de fleste. Jeg tror forresten jeg så henne i byen, når jeg gikk hjem fra jobb, denne jenta altså, men det kan ha vært noen andre, eller bare ei som lignet, hun så forøvrig ganske vanlig ut denne jenta, de gjør som regel det, jenter. Dessuten tror jeg ingen har sett meg, ennå.

41/366

I just wanted to show you something, she said, it's really beautiful.

Oh...OK, I said

Jeg kan ikke huske om det var denne sommeren eller den forrige, jeg blir forvirret av tid og sted og dessuten betyr der ikke noe, for det kunne vært når som helst. Jeg pleide å gå ut, sånn i halv ett-ett tiden, etter alle hadde lagt seg, gikk ned den bratte bakken forbi eiketreet, langs fotballbanen, det var mørkt og passe varmt, også var det helt stille, alltid helt stille. Jeg gikk for å se på kyrne, de beitet ute på et lite jorde nedfor barneskolen, om natten, i strålene fra gatelyset, i lyden av stillhet var de faktisk ganske vakre, og også de var stille. Akkurat som meg. Natten, kyrne... og så meg. Jeg stod ved det lille gjerdet. Og en tanke plaget meg, hver eneste gang jeg stod der, for de tankene hadde akkurat begynt på den tiden, de var akkurat kommet opp til bevisstheten, selv om de må ha ligget der siden jeg var ganske liten, adamnaken og uskyldig; hva om disse følelsene blir for mye? Som en sykdom som bretter seg rundt kroppen min og kveler meg. Syke celler tar over, en etter en og smertene blir eter hvert umulige. Jeg aner ikke når denne sykdommen ville gi seg, om den noen gang vilel; den ville herje i kroppen min, sinnet; bryte ned hver enkel organisme, hver enkel følelse, hvert enkelt minne, kjærlighet, helt til hjernen til slutt vil gi opp og slukne.
Følelsen av å reise vekk er snart uutholdelig; som å reise et sted jeg ikke kjenner, og aldri kommer tilbake.

40/366

Hva med konstante, stikkende, dryppende nederlag. dritt krypende opp i øynene dine, blodårer fylt med sand & grus, tarmer lekkende med dritt ut i kjøttet – & organer, bein knekt av under deg, kappet av med rustne kniver, økser, motorsager. Elektrisitet rasende gjennom deg, stikkende inn i alle kroker av kroppen, som smerte. som kulde, kulde, blod , & kullde, fryser til is, knekker inni deg, revner blodårer, blåmerker så store som knyttenever. Nok en dag – nok en natt – flammer bretter seg rundt deg, fanger deg, kveler, dreper, suger til seg, alt, drar deg vekk, spiser deg opp som tusen innsekter, som tusen jævla idioter rundt deg til ingenting ikke er borte. Til det ikke er mer å ta, til man finner mer å ta, alt kan knuses om & om igjen, om & om igjen. svette, varme, blod som alkohol gjennom kroppen - Nummer 1 er den smerten ingen forstår, hva de uinformerte ikke fatter, blåser bort med sine ignorante sigaretter, sine meningløse flasker & glass, sine groteske vorter & fett. Jeg vil ha hva ingenting er, det er det eneste som ikke ikke kan tilfrestille meg. For jeg kan gjøre ingenting perfekt uten nederlag: bygge ingenting perfekt, være ingens støtte, være ingen institusjons perfekte lærling, skrive ingenting perfekt, pule ingen perfekt, elske ingen perfekt, leve et tomt liv perfekt, snakke med ingen perfekt & ingenting, ikke ingenting er tomt, fantastisk tomt, som et skrik

39/366

8/2-07, 4/7-06, 5/7-07, 12/7-07, 22/7-07, 10/8-07
Jeg så henne igjen - idag. Det var en eller annen artikkel om boligkrisen. Hun gikk i bakgrunnen, men rødt skjerf, alltid rødt skjerf. Jeg river ut artikkelen og henger den med de andre. Hun finner dem, reporterne, hele tiden, og stiller seg i bakgrunnen av bildet. Av og til langt borte i horisonten, men av og til helt oppe i fokus. Hun finner ut hvor de skal, slik hun kan være der. Hun er i avisen nesten hver dag, hun må stå opp kjempetidlig bare for å være på rett sted. Slik hun vet at hun kommer i hvert fall i en artikkel, og så henger hun dem opp, sånn som jeg gjør, opp på veggen, ovenfor den lille sengen. Hun er sikkert ikke den eneste.

38/366

SOM BARN VAR jeg mye utsatt for hallusinasjoner, som ville kaste meg ut av tankene mine, som om noe hjemsøkte, prøvde å ta form, et ansikt, et smil. Noe prøvde å få min oppmerksomhet, og selv om jeg merket disse forstyrrelsene, i det kroppen min ble transportert ut av sine omgivelser, ga jeg dem lite oppmerksomhet. Tidligere drømmer, hallusinasjoner og feberfantasier fortrengte jeg lenge før de nådde noe bevisst plan, og som en sykdom brøt det meg ned, gjorde meg ut av stand til å utføre selv den enkleste handling.

37/366

Lukas, var, da, 28. Tjueåtte. Og det var ikke hans leilighet, så strømbruddet hadde på ingen måte vært hans feil. Det ville ta en god del arbeid for å på noen måte legge skylden på Lukas skuldre. Og det var strømbruddet som startet en slutt, starten på slutten for Lukas og Sarah. Ok, kanskje bare noen navn for deg, men hvor enn kald du er, hvorenn kynisk, en gang var det Sarah og Lukas, nå nevnes navnene sjeldent i samme åndedrag.

36/366

Det var selvsagt uheldig at strømmen skulle gå akkurat da, men så er det ikke så mye vi kunne gjøre det det. Og så var det for så vidt uungåelig, som så mange andre ting. Strømmen gikk, Lukas, for giret til å stoppe, for borte fra oss til å i hele tatt merke forskjellen før det var for sent, falt. Ned, og hardt på det kalde parkettgulvet; han reiste seg opp og la seg i senga igjen. Og det var nesten helt mørkt i leiligheten, kun månen lyste opp de nakne kroppene. Den ene, Lukas', nesten helt naken, kun de svarte sokkene frarøvet han fullstendig nakenhet, og henne, Sarah, naken. Dette var for så vidt siste gangen, en fuck-goodbye, og de lå nå i stillheten i mørket. På mange måter jævla symbolsk, man skulle faen hatt laugh track.

35/366

Av og til - og så hele tiden.
Røyken fyller hele rommet, uungåelig, Det kommer fra sigaren hans, det må det, all røyken i hele verden kommer fra sigaren hans. Fra den første sigaretten om morgenen, til sigarene nå, til sigarettene om kvelden, alene foran tv-en, siper den ut av vinduet, gjennom sprekkene i huset, ut i verden fyllende endeløse himmler med mørke skyer og kvelende tåker.

34/366

(fortsette fra forrige blogg)
Jeg antar du kan si jeg ikke var særlig lykkelig. Når den siste kjæresten min fant meg ikledd hennes undertøy, runkende til et bilde av bestevennina, kan jeg vil si jeg var så lite lykkelig, eller ulykkelig, som det er mulig å bli. Eller jeg kan si jeg kjedet meg. Jeg kjedet meg noe jævlig, og hele tiden. Jeg lengtet etter noe, noe annet enn det som var. I semptember i fjor, i det herrens år 2007, kjøpte jeg ei rifle. Det ga meg, hva jeg antar jeg kan angi som, en viss følelse av glede, og opphisselse, eller i det minste noe nytt. Jeg reiste ut i skogen etter jobb, gikk opp, det tok meg en drøy time, sånn i femtiden om morgenen, i morgenfrosten, hvis jeg kunne, som regel var det lite igjen av meg, hvis det i det hele tatt eksisterer noe av meg, når jeg kom hjem fra jobb, til tross for at jeg ikke gjorde en dritt: Som regel reiste jeg i helgene, lørdager, søndagene var det for fylt av familier og gamle, opp til skogen, en som lå like utenfor byen og skøyt, tilfeldig og hele tiden, lenge. Jeg lagde faen musikk, H, faens musikk, høy, eksplosiv, rå, kald, apokalyptisk. Jeg! Militærnekter og pasifist, stående med et gevær, skytende salutter av Beethovenske proporsjoner ut i luften. Men det ga seg etter hvert, snart sluttet det å gi meg noe som helst, og jeg forlot hele prosjektet opp i skogen.

33/366

Når kommer hun? Ikke i dag heller?
Men av og til klatrer jeg ut av vinduet hvor jeg jobber og setter meg på en grein på bjørketreet, spiser lunsj eller bare sitter og ser ned på de andre, hvis det er noen der. Av og til gjør jeg ikke en jævla ting på jobben annet enn å sitte der. Jeg har ingen venner, bare robert nå, og de fleste syns jeg er rar. Jeg svever nesten på grenen, den er tynn, og vinden tar tak i meg - om den vil. Jeg tror ingen har sett med ennå. Etter jobb går jeg en omvei hjem, hver dag tar jeg en omvei, den samme omveien, som gir meg ti, femten minutt ekstra før jeg er hjemme. Veggene hjemme er tomme, utenom på den ene veggen hvor det henger en ring laget ut av en ølkork ei jente laget til meg en gang for lenge siden, som jeg for så vidt tror jeg likte, i hvert fall mer enn de fleste, til og med mer enn robert, som kan være ganske jævlig av og til . Jeg tror forresten jeg så hun i byen, når jeg gikk hjem fra jobb, denne jenta altså, men det kan ha vært noen andre, eller bare ei som lignet, hun så forøvrig ganske vanlig ut denne jenta, de gjør som regel det, jenter. Dessuten tror jeg ingen har sett meg, ennå.

32/366

JEG ER FANGET I trafikken igjen, solstrålene, som skinner inn gjennom vinduet fra venstre, hvor solen nå står, blender meg, nesten, ikke helt, men nesten, og det er altfor varmt ute, jeg har den ene armen lent ut vinduet, trommende rastløst på metallen. Foran meg er det et hav av biler, nei, en maurture, la oss ikke falle for klisjéene, Tor. Øyene hennes fyller horisonten, begynnelsen av himmelen, den blåe. Forestill deg det, to par gigantvakkre blå øyne over hele himmelen, eller i det miste den delen øynen kan ta inn på en gang, som ser rett på deg...
Nei, herregud, så teit. Nei, faen, jeg lurer meg selv, puppene. Puppene hennes, kroppen, dekker hele himmelen, de små knoppete puppene, fitta. Skyene viker, rydder plass for kroppen, et perfekt vesen, eller kvinne. Kvinne er bedre, en perfekt kvinne. Formet i himmelen som perfekt, avkledd og ren, som himmelen selv. Det ville vært jævla fantastisk. Som i den filmen av Woody Allen, hvor moren hans dør og dukker opp på New York-himmelen over skyskraperne bare for å plage protagonisten med moderlige råd. Men så er du jo ikke død, (jeg referer til en eller annen jente jeg så på bussen), ikke så jeg vet uansett. Og jeg tviler du ville likt å hatt kjønnsorganene dine der oppe på himmelen, foran hele rushtrafikken i Stavanger. Men hva vet jeg, kanskje du springer rundt og viser fram kroppen til alle menn du kan finne, di hore, kanskje du danser naken på bordene på fester. Men så drømmer jeg meg bort i mine egne fantasier igjen, jeg er latterlig igjen, for himmelen er tom, ikke en sky eller fitte å se, og jeg tror noen venter på meg et eller annet sted, og jeg er, antakeligvis, veldig sen, og trafikken, denne maurtuen, beveger seg. Og jeg kjører nord, bort fra solen.