53/366

jeg er ikke dum, og jeg har ingenting å gi deg, og det er som om fucked-up forfølger meg på toget på vei til jobb, eller hjem, eller et sted jeg aldri har vært, forbanna tynn brunette med røde truser stikkende opp av dongeriene som ikke vil gi slipp på meg, jeg kommer ut av toalettet, hva er det du gjør på? på en arbeidsdag bruker jeg normalt tre timer med skrivebordet og fem på toalettet, jeg onanerer gjennomsnittlig fire ganger, og ellers leser jeg. jeg snakker ikke med de andre, den tynne brunetten snakker videre til meg, jeg kan nesten ikke puste i den trange gangen, hun har lagt merke til mønsteret mitt, kanskje merket at jeg stjeler de ekstra menstrusene hun har med seg når den tiden kommer, jeg klarer ikke å høre hva hun sier, ordene former seg ikke i hodet mitt, jeg kan føle kommunikasjon, men jeg klarer ikke avkode den, hun klemmer meg opp mot døren, lurer på om hun ville pult med meg? jeg går tilbake til arbeidsplassen min, gjør de små oppgavene som skal gjøres. jeg antar jeg ikke kommer til å fortsette her, jeg lurer på hvordan alt kommer til å slutte? det kommer garanterte til å bli veldig kjedelig.

men de kommer oftere nå, pausene. det øyeblikket når alt stopper og jeg stirrer blankt på rommet foran meg, fyller det opp med ingenting. Du opplever kanskje slike øyeblikk mest når andre gjør det: Er du der? Hører du? Ikke noe svar. Hallo? Som om noe annet kaller deg. Noe fra en annen planet, noen kaller deg, et minne, en opplevelse savner deg, vil ha deg tilbake. Du opplever at alt er stille, det stopper opp. Du ser verden foran deg, den svever forbi. Let the dust settle at the bottom of the fish bowl so you can se through it, ufrivillig meditasjon, rusk i maskineriet, som om ingenting betyr noe, alt er tomt, så utrolig fantastisk! som når du er syk, skikkelig syk, du bare ligger der og er helt i din egen verden, og ingenting er viktig lengre, alt er tomt i et øyeblikk. de kommer oftere nå, de pausene.