41/366

I just wanted to show you something, she said, it's really beautiful.

Oh...OK, I said

Jeg kan ikke huske om det var denne sommeren eller den forrige, jeg blir forvirret av tid og sted og dessuten betyr der ikke noe, for det kunne vært når som helst. Jeg pleide å gå ut, sånn i halv ett-ett tiden, etter alle hadde lagt seg, gikk ned den bratte bakken forbi eiketreet, langs fotballbanen, det var mørkt og passe varmt, også var det helt stille, alltid helt stille. Jeg gikk for å se på kyrne, de beitet ute på et lite jorde nedfor barneskolen, om natten, i strålene fra gatelyset, i lyden av stillhet var de faktisk ganske vakre, og også de var stille. Akkurat som meg. Natten, kyrne... og så meg. Jeg stod ved det lille gjerdet. Og en tanke plaget meg, hver eneste gang jeg stod der, for de tankene hadde akkurat begynt på den tiden, de var akkurat kommet opp til bevisstheten, selv om de må ha ligget der siden jeg var ganske liten, adamnaken og uskyldig; hva om disse følelsene blir for mye? Som en sykdom som bretter seg rundt kroppen min og kveler meg. Syke celler tar over, en etter en og smertene blir eter hvert umulige. Jeg aner ikke når denne sykdommen ville gi seg, om den noen gang vilel; den ville herje i kroppen min, sinnet; bryte ned hver enkel organisme, hver enkel følelse, hvert enkelt minne, kjærlighet, helt til hjernen til slutt vil gi opp og slukne.
Følelsen av å reise vekk er snart uutholdelig; som å reise et sted jeg ikke kjenner, og aldri kommer tilbake.