(fortsette fra forrige blogg)
Jeg antar du kan si jeg ikke var særlig lykkelig. Når den siste kjæresten min fant meg ikledd hennes undertøy, runkende til et bilde av bestevennina, kan jeg vil si jeg var så lite lykkelig, eller ulykkelig, som det er mulig å bli. Eller jeg kan si jeg kjedet meg. Jeg kjedet meg noe jævlig, og hele tiden. Jeg lengtet etter noe, noe annet enn det som var. I semptember i fjor, i det herrens år 2007, kjøpte jeg ei rifle. Det ga meg, hva jeg antar jeg kan angi som, en viss følelse av glede, og opphisselse, eller i det minste noe nytt. Jeg reiste ut i skogen etter jobb, gikk opp, det tok meg en drøy time, sånn i femtiden om morgenen, i morgenfrosten, hvis jeg kunne, som regel var det lite igjen av meg, hvis det i det hele tatt eksisterer noe av meg, når jeg kom hjem fra jobb, til tross for at jeg ikke gjorde en dritt: Som regel reiste jeg i helgene, lørdager, søndagene var det for fylt av familier og gamle, opp til skogen, en som lå like utenfor byen og skøyt, tilfeldig og hele tiden, lenge. Jeg lagde faen musikk, H, faens musikk, høy, eksplosiv, rå, kald, apokalyptisk. Jeg! Militærnekter og pasifist, stående med et gevær, skytende salutter av Beethovenske proporsjoner ut i luften. Men det ga seg etter hvert, snart sluttet det å gi meg noe som helst, og jeg forlot hele prosjektet opp i skogen.
Jeg antar du kan si jeg ikke var særlig lykkelig. Når den siste kjæresten min fant meg ikledd hennes undertøy, runkende til et bilde av bestevennina, kan jeg vil si jeg var så lite lykkelig, eller ulykkelig, som det er mulig å bli. Eller jeg kan si jeg kjedet meg. Jeg kjedet meg noe jævlig, og hele tiden. Jeg lengtet etter noe, noe annet enn det som var. I semptember i fjor, i det herrens år 2007, kjøpte jeg ei rifle. Det ga meg, hva jeg antar jeg kan angi som, en viss følelse av glede, og opphisselse, eller i det minste noe nytt. Jeg reiste ut i skogen etter jobb, gikk opp, det tok meg en drøy time, sånn i femtiden om morgenen, i morgenfrosten, hvis jeg kunne, som regel var det lite igjen av meg, hvis det i det hele tatt eksisterer noe av meg, når jeg kom hjem fra jobb, til tross for at jeg ikke gjorde en dritt: Som regel reiste jeg i helgene, lørdager, søndagene var det for fylt av familier og gamle, opp til skogen, en som lå like utenfor byen og skøyt, tilfeldig og hele tiden, lenge. Jeg lagde faen musikk, H, faens musikk, høy, eksplosiv, rå, kald, apokalyptisk. Jeg! Militærnekter og pasifist, stående med et gevær, skytende salutter av Beethovenske proporsjoner ut i luften. Men det ga seg etter hvert, snart sluttet det å gi meg noe som helst, og jeg forlot hele prosjektet opp i skogen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar