141/366

I morgen og de følgende tre dagene vil det bli kaos. Vi vil ikke forstå. Men så vil kaoset gi seg, det vil brått ta slutt. Så vil vi få en stillhet, og vi vil ikke forstå stillheten. Den eneste lyden vi vil kunne høre er duringen fra kjøleskapet eller et lite barn som gråter. Og så, endelig, vil lydene begynne å fylle rommene sakte igjen. Lekkende ut av de elektriske støpslene og gjennom nøkkelhull. Opp gjennom slukene og gjennom brevsprekkene. Og vi vil oppleve det som noe nytt. Noe annet. Men det er akkurat det samme. Men vi vil ikke forstå det.

140/366

Hvor var du når jeg trengte deg mest?

Kjøkkenet er kaldt, stabelen med tallerkener kaster lange obskure skygger opp mot veggen når jeg åpner kjøleskapet; men jeg er ikke sulten, jeg lukker det igjen, orker ikke tanken på mat nå. Isteden plukker jeg en to bananer fra benken og stapper dem i lommen, de buler skeivt ut av allværsjakken. Jeg har stått opp midt på natten for å unngå å møte noen, kjøkkenet er malt av det kalde lyset utenfra, og alle vinduene på andre siden er mørke, eller, nei, vent, i en leilighet glimrer et svakt lys fra lengre inne. Jeg prøver å tenke hvem det kan være. Vinduet et midt i bygningen. En skygge beveger seg foran glasset som fra innsiden er polstret med blomster, porselensfigurer og gardiner med mønstre som nesten lekker ut på mursteinen. Men før de når meg forsvinner lyset fra leiligheten.
Jeg går ned trappene og ut døren, ut på gatene som ennå prøver å beholde nattens farge, men de vet, som meg, allerede da, at snart er for sent, dagen vil nok en gang komme. Hvis jeg kunne forandre noe i livet, ville jeg forandret den natten

142/366

De siste dagene tilbrakte jeg i en slags selvvalgt isolasjon. Stirrende ut det regnbelagte vinduet og tenkende, hvor i all verden klarte jeg å la henne forsvinne slik? Mens jeg drømmer om langsomme biljakter nedover grønne gater og magiske hulrom jeg aldri mer får se.
I de siste dagene så jeg hva som manglet, i de siste dagene ble alt klart;
men det ga ingen lettelse, ingen frihet kom av disse tankene.

139/366

Når jeg ser tilbake på de årene jeg har levd er med en sterk følelse av melankoli. Noen mennesker ler når de ser bilder av seg selv fra barndommen, eller feriebilder fra i fjor, eller de smiler og blir glade. Jeg har aldri hatt den evnen. Når jeg ser tilbake på bilder av meg selv, eller tenker på tidligere hendelser blir jeg som oftest overfylt med tristhet. Jeg forstår instinktivt at mennesket på bildet ikke er meg, at denne representasjonen bare et speilbilde. Men så er det akkurat det. De er speilbilder, kalde følelsesløse skapninger som ikke trenger å leve i vår verden.
Jeg har lenge sittet og tenkt på akkurat dette, på disse bildene. Av og til får jeg øyenkontakt med meg selv i bildene, sånn som bildet av meg og Stine på trappene på torget tatt i refleksjonen i et butikkvindu de første dagene i Mai. Jeg ser på meg selv, og vi forstår hverandre. Og jeg skjønner at den lykken ikke vil vare. Selv om jeg smiler, har jeg fått øyenkontakt med meg selv ett år senere. Og det er for sent. Skaden er skjedd.

138/366

Jeg har kommet hjem igjen, Sarah. Jeg er tilbake igjen på de stedene som en gang betydde så mye for oss. Det var en tid disse gatene virket uendelig store; så innviklete og kronglete at jeg fryktet vi skulle forsvinne inn i dem og aldri bli sett igjen.
Nå kan jeg dem utenat. Jeg vet hvor Erichstrupsgate flyter ut i Tårngata, som igjen fører til den jævelen Jelsagata, Opheimgata og Sandsgata. Jeg kjenner igjen husene, fargene, og minnene fra her. Så mye skjedde i disse gatene.

137/366

#04
Hvor var det først jeg gav opp alt håp?
Selv om disse følelsene må ha ligget latent i meg fra tidlig barndom, må de første bristene ha oppstått på videregående. En dyp og nådeløs følelse av ensomhet og kronisk fortvilelse. Flere frø må ha blitt plantet i den tiden. Og selv om jeg alltid håpet ting ville bli bedre, forble en del av meg alltid smertefullt klar over at en slik forandring ikke ville komme. Når venner og klassekamerater flyttet ut til de store byene for å studere og se verden, ble jeg igjen i den lille byen hvor jeg hadde vokst opp. Alltid håpende om at noe stort ville skje. Dager, uker, måneder, år fylt med forventing og skuffelser. Kjedsomheten og depresjonen plaget meg, laget utvilsomt dypere sår enn jeg kunne forestille meg. Og selv om jeg var fullt klar over at mye av min fortvilelse var selvpåført, hadde jeg ikke viljen eller energien til å ta noen grep mot det.
Etter en stund med en nesten agorafobisk angst og redsel for selv den minste folkemengde ordnet faren min meg en jobb på en fabrikk ikke så langt fra hvor vi bodde. Faktisk var det fullt mulig å spasere til jobb på under ti minutter.
Jobben ga meg noe jeg ikke hadde opplevd på en lang stund, håp, en gnist av lys, et løfte.
Men hvor enn lyse de løftende virket, var de falske profeter. Jeg oppdaget raskt jeg ikke passet inn i disse omgivelsene. Jeg sluttet etter tre måneder. Og nå, mer enn noen sinne, var følelsene av smerte og fortvilelse større enn noen sinne. Det var tydelig jeg måtte gjøre noe.

I all ærlighet var det ikke min egen drivkraft eller vilje som til slutt kastet meg over stupet. Det var tilfeldighetene. Hvor ofte har vi ikke vært til takke for dem?

Det var en onsdag, en eller to uker etter jeg hadde sluttet på fabrikken, jeg kan ikke si nøyaktig når dessverre. Jeg befant meg på togstasjonen. Om ikke annet ga det meg en viss form for glede og vandre forbi skinnene og se menneskene gå på og av togene. Innerst på togstasjonen var de flere oppbevaringsbokser, kanskje 100 eller så. De var stilt om som en liten labyrint, og gikk man helt innerst i hjørnene var mørket nesten beroligende, halogenlampene rekkte ikke til her. Det var her, innerst i hjørnet jeg fant hva jeg først trodde var noens familiebilder fastklemt mellom to bokser, helt nede. Da jeg plukket dem opp, så jeg først var det var. En togbillett. Og selv om jeg ikke hadde hørt om togets destinasjon, bestemte jeg meg der og da hva det var jeg skulle gjøre.
Ja, den virket nesten uunngåelig denne reisen.

136/366

Det hele begynte med en drøm.
Jeg har alltid hatt vanskeligheter med å huske drømmer, de glir alltid unna. Men denne stod klar foran meg. Jeg hadde komt hjem igjen, det var problemer med mor sa de. Hun var syk og far klarte seg ikke alene. Når jeg kom hjem stod alle på utsiden av huset, huset var grått og ut av døren kom fire menn kledd i svart bærende en kiste. Det begynte å regne. Noen andre menn begynte å grave i singelen i oppkjørselen. Andre menn gråt. Naboene sto på terrassene sine og grillet, noen av dem hadde vinglass og sigarer, de så forundrende på oss. Plutselig begynte huset å brenne. Flammene sto høye mot himmelen.
Det var da jeg våknet, tror jeg, det var alt jeg kan huske.
Og var tror du drømmen betyr?
Jeg vet ikke,
jeg har ingen anelse.