Nå (eller for litt siden, for å være ærlig) har endelig Pilot (Damms debutantologi) kommet ut i butikkene! Jeg er nå en publisert forfatter (what a rush! og ja, denne bloggen handler om meg, meg, meg!) Riktignok et mitt bidrag kort, og det var, som nevnt før, aldeles ikke det bidraget jeg ønsket utgitt, men jeg har vent meg til tanken. Diktet ble egentlig sendt inn som "fyll", bare for å vise til en stor produksjon. Diktet var i utganspunktet forkastet, og jeg syntes på den tiden at teksten var altfor kald og mekanisk; Det virket som det var det Bjørn Aagenæs lette etter. Det gikk med meg som Charles Bukowski, han mente også at når han endelig ble utgitt, valgte forlaget selvsagt det dårligste han noen gang hadde skrevet. Men jeg liker de første setningene i diktet mitt i det minste. Dessuten vil diktet og boken, hva enn skjer videre, alltid minne meg om den tiden i livet mitt, om Coop, sykdommen, Cathrine, skolen og ensomhet. Opplevelsen har vært interessant, om enn vag. Diktet ble antatt, samme dag jeg fikk ny jobb (jeg ble faktisk kjørt hjem av den nye sjefen min når jeg mottok en tekstmelding om antagelsen), med beskjed om at "de likte det", så gikk det noen måneder, og boken kom i trykk. Selv om jeg ikke fikk de litterære rådene og veiledningene jeg hadde håpet på (hva og hvordan jeg burde utvikle meg), var det lærerikt.
Jeg viste det til søsteren min og mannen hennes i julen, de leste diktet mitt, fnyste og søsteren min (som heter Charlotte, forresten, hun er nevnt i diktet) reiste seg og sa hun haddde vondt i ryggen og det var på tide å spise middag, og slik fortsatte livet som normalt. Virker ikke som dette har hatt mye innvirkning på andre enn meg... Jeg har ennå ikke, og har heller ingen tanker om å vise diktet til foreldrene mine, unnskyld mor og far. Her er omslaget, Cathrine syns det er stygt, men jeg liker det.
Jeg viste det til søsteren min og mannen hennes i julen, de leste diktet mitt, fnyste og søsteren min (som heter Charlotte, forresten, hun er nevnt i diktet) reiste seg og sa hun haddde vondt i ryggen og det var på tide å spise middag, og slik fortsatte livet som normalt. Virker ikke som dette har hatt mye innvirkning på andre enn meg... Jeg har ennå ikke, og har heller ingen tanker om å vise diktet til foreldrene mine, unnskyld mor og far. Her er omslaget, Cathrine syns det er stygt, men jeg liker det.
