148/366

(Now the trees are dying/ 'cause we carved our initials in them long ago)

Jeg syns ikke det er rettferdig at du forlot meg når jeg trengte deg mest. Og nå er hendene mine for svake til å skrive.
Jeg har kommet til steder hvor vi gikk sammen, og du smilte til meg, hvor vi skled ned sommertørre skogstier og du ropte navnet mitt som for første gang noen hadde ropt navnet mitt.

Jeg ser nå, kanskje for seint, at dette kan bli de siste linjene.

Austrått, 25.12.08, 00:12

147/366

Hva tenker du på?
Hun har overrasket meg; hvor lenge har hun stått der?
Hun kommer helt inn i rommet, lårene hennes knisser mot hverandre, sokkene hennes mot tepper; små lyder som sier 'jeg kommer - Ingenting. Jeg snur meg ikke mot henne, med med hodet vendt ut av vinduet: Ingenting. Hun setter seg bak meg, jeg lurer på hvilken bluse hun har på i dag. Hun stryker hånden sin over skuldrene mine: Jeg tror jeg vil ut en tur i dag...
Tom? Er det greit. Jeg svarer henne ikke, holder henne der, svevende i luften. Jeg presser hodet inn i den hvite puten. Så sier hun noe jeg ikke kan høre. Hva, jeg kan ikke høre deg. Hun: Jeg sa, er det greit, bare en halvtime eller noe, jeg skal bare på kafe med Stine og noen. Stine, hvem var Stine. Var det hun som ikke smilte til meg? Hun med det fine håret og de små puppene? Jeg likte Stine. Tom? Er det ok. Jeg leter etter hånden hennes i blindet, det tar tid før jeg finner den, hvorfor hjelper hun meg ikke? Nå, der er den. Jeg plasserer, en etter en, fingrene mine mellom hennes, fletter dem sammen. Også, ømt, klemmer jeg hånden hennes. Hun bøyer seg over og kysser meg på kinnet. Hadet da! Hun lukter søtt.
Jeg kan høre døren slå igjen ute. Jeg trekker dynen lengre over kroppen.

146/3661

Du plasserer den venstre hånden din på skulderen hennes; for du håper hun vil forstå. Og hun snur seg. Du plassere den høyre hånden på kinnet hennes; for du håper hun vil smile. Og da, mer enn noen sinne, og sterkere enn du kunne håpe på, kjenner du det. Ikke så mye, ikke stopp, litt til, raskere, hardere, mykere, nesten.
Den blå himmelen kjøler dere ned. Som de kalde svømmeturene. Som...

145/366

Du sier du skal forlate meg, men du sier ikke hvor du skal. Og jeg lurer på om det er langt unna. Om det kommer til å være plass til mer enn én. Og du sier nei, men du sier det på den måten du gjør når du lyver.
Etter du har reist finner jeg rester av hår i sluken i dusjen. Jeg plukker dem opp med fingrene og kastet dem i søplet, ingen vits i å ta vare på dem. Det er huden din jeg savner mest. Den var varmer og mykere enn noen annen hud jeg har kjent. Og skuffen din i kommoden vår er tom. Du tok med deg alt.

144/366

I drømmen kommer hun inn i rommet mitt mens jeg sover, legger seg over meg i sengen og legger leppene sine på mine. Pusten er så varm, og lukten er så menneskelig. Så lenge siden nå, tenker jeg, at jeg har fått luktet et annet menneskes intime lukter. Hadde nesten glemt det.

143/366

I den første setningen beskriver jeg meg selv, jeg forteller deg alle de triste tankene jeg har, hvordan jeg synes alt er så vanskelig, og hvordan jeg kom til denne sykdommen, det å trenge henne, så mye. I den neste setningen beskriver jeg henne; jeg må inrømme jeg smører på ganske tykt der, men ikke et tegn er løgn. I den siste setningen beskriver jeg veien, et symbol på avstanden, og all trafikken som er på den. Jeg beskriver ikke hvordan jeg beveger meg ut på den veien, hvordan bilen treffer meg, hvordan kroppen min fordreier seg av trykket, hvordan det siste jeg kan se er den klare blå himmelen, den samme himmelen vi så sammen.

142/366

Jeg presser håndflatene opp mot tapeten, følger mønsteret med fingertuppene. På den andre siden av veggen kan jeg høre stemmer, jentestemmer. Jeg lurer på hva de tenker på...