67/366

(utdrag fra "Som et skudd, okej?")
jeg er ikke dum, jeg er snart forsvunnet og jeg har ingenting å gi deg, og det er som om kvalmen forfølger meg på toget på vei til jobb, eller hjem, eller et sted jeg aldri har vært, og, kommet inn på kontoret, forbanna tynn brunette med røde truser stikkende opp av dongeriene som ikke vil gi slipp på meg; jeg kommer ut av toalettet, Hva er det du gjør på? på en arbeidsdag bruker jeg normalt tre timer ved skrivebordet, stirrende tom inn i skjermen, og fem timer på toalettet, jeg onanerer gjennomsnittlig fire ganger, og ellers leser jeg. jeg snakker ikke med de andre, om jeg jeg kan unngå det den tynne brunetten snakker videre til meg, jeg kan nesten ikke puste i den trange gangen, som om de tapetserte veggene ble satt på fyr, som om alt oksyge forsvant ut vinduet og tok 10:11 toget hjem, hun er pen, et søtt ansikt som kunne sagt helt andre ting til meg et annet sted, i en annen dimensjon, men nå klarer jeg ikke å høre hva hun sier, ordene forsvinner før de når ørene mine, jeg kan føle kommunikasjon, men jeg klarer ikke avkode den, hun klemmer meg opp mot døren, lurer på om hun ville pult meg? hun går. jeg går tilbake til arbeidsplassen min, gjør de små oppgavene som skal gjøres. jeg antar jeg ikke kommer til å fortsette her, jeg lurer på hvordan alt kommer til å slutte? det kommer garantert til å bli veldig kjedelig. som om noen tok en pistolkule inn i hodet mitt, ikke med en pistol, men presset den inn, forsiktig, som en tegnestift, litt og litt, dag for dag.
jeg prøver å utføre de små oppgavene med så lite innlevelse så mulig, slik de ikke tar meg over, slik de ikke eier meg mer enn de skal. slik jeg reserverer nok energi til meg selv, høster det inn til vinteren, til leiligheten min. jeg må oppleve full kontroll, men de kommer oftere nå, pausene. det øyeblikket når alt stopper og jeg stirrer blankt på rommet foran meg, fyller det opp med ingenting. du opplever kanskje slike øyeblikk mest når andre gjør det: er du der? hører du meg? ikke noe svar. hallo? som om noe annet kaller deg. noe fra en annen dimensjon, eller en annet rom, lengre borte enn det neste, noen kaller deg, et minne, en opplevelse, savner deg, vil ha deg tilbake, tilbake til spisebordet hos tante, eller tilbake til gutterommet med jenta som sitter på senga di alene, du opplever at alt er stille, det stopper opp. du ser verden foran deg, den svever forbi. Let the dust settle at the bottom of the fish bowl so you can se through it, som ufrivillig meditasjon, som om ingenting betyr noe, alt er tomt, så utrolig fantastisk! slik som når du er syk, skikkelig syk, du bare ligger der og er helt i din egen verden, og ingenting er viktig lengre, alt er tomt i et øyeblikk. som barn var jeg mye utsatt for hallusinasjoner, som kastet meg ut av tankene mine, som om noe hjemsøkte, prøvde å ta form, prøvde å få oppmerksomheten min, og selv om jeg merket disse forstyrrelsene, idet kroppen min ble transportert ut av sine omgivelser, gav jeg dem lite oppmerksomhet, tidlige drømmer og feberfantasier fortrengte jeg lenge før de nådde noe permanent bevisst plan, og som en sykdom brøt det meg ned, og gjorde meg til tider ut av stand til å gjennomføre selv den enkleste handling. som om du er overlatt til deg selv i en skog, naken, og alt kommet opp til overflaten, opp til spiserøret før det spruter ut. jeg spyr naken alene i skogen, igjen i dag.

men jeg tar - det er nesten som en magnetisk handling, ufrivillig men uunngåelig, noe du ikke vil ville, som om det betydde noe, om du ikke, mener jeg, - toget, toget hjem. toget til en leilighet jeg har, hvor enn lite jeg vil, kalt hjemmet mitt. det er i hvert fall bedre enn den plassen jeg kalte hjem lenge før jeg ble den jeg er nå, da verden min ble dømt, styrt og forråtnet og av kong bjørnar og dronning karianne, i fangehullet hvor jeg onanerte i timevis i uttalige somrer, en fuktig kvalmende varme, drømmende om jorbær-aktige jenter bundet til radiatoren. toget tar 13 minutter, 14 hvis jeg er uheldig. jeg sitter alene, eller jeg står. det er ingen som kjører dette toget, det er jeg siker på, ingen har kontroll over dette toget.

66/366

23.

kjære jordbær, jeg holder på å bli gal, og nettene skjer ikke engang (the nights are not even happening) for det er den lille delen, magen, mellomrommet mellom dongeriene og toppen, som av og til gjør alt så jævla komplisert. faen ta deg og jeg hater deg

65/366

26.

Hva annet kan jeg si enn at sommeren kom, det ble varmt, altfor varmt til å sitte i de råtne leilighetene, solen traff det første, det andre, det tredje treet før det traff det sprukne vinduet, og lyset skjøt inn. L satt i den brune skinnstolen vi hadde funnet, i stringtruse og t- skjorte, luften var varm, nesten farget.

64/366

20.
herregud,
skyene beveger seg bak bygningene, og alt blir svart, jeg våkner med ett, i flere dager nå har jeg vært kvalm, som jeg må spy hele tiden, og jeg skjelver, det bør jeg nevne, jeg skjelver i hele kroppen hele tiden. jeg la merke til det, ganske tidlig, jeg vet ikke, kanskje det var det som tiltrekte meg i begynnelsen, måten hun ser på verden, måten hun liksom betrakter alt, måten hun stirrer på meg, og andre, når hun tror vi ikke følger med, undersøker oss, studerer. jeg orker ikke mer, dette blir for mye.

63/366

15.
veggene på rommet er gule, jeg skraper pennen min mot den ene veggen, bare for å skape en lyd, et samspill mellom meg og noe annet, så, la oss se på det rent kynisk, vi har ensomhet, tomrom, rent fysisk.

62/366

14.
okey, jeg har drømmer om j nå, livaktige drømmer, som suser inni meg utover formiddagen, i den ene drømmen er vi nesten alene i en varm kinosal, og vi er barbeint, som små barn, jeg gnir, etter en stund, foten min mot hennes, tær mot tær, tærne hennes er myke, så puler vi, på hennes rom, tror jeg, et jenteværelse uansett, et rom med sjøen, og hun er bare perfekt, ligger naken i sengen, jeg bøyer meg over hennes, hun smiler sjenert og jeg plukker ut en liten lodott, og jeg synes at det er på tide og spise frokost

61/366

13
hun ble syk mot slutten, hun ble trøttere, mindre mottakelig, og hun forsvant ut av armene mine og vekk fra øynene mine, inn på sykehus etter sykehus, jeg mener jeg kunne se henne gjennom veggene, liggende i sengen, hvit, tynn, med røde såre lepper, utstikkende øyne, knustørr fitte, med hudflass rennende nedover lårene, ned på madrassen, syk, jeg kan ikke utstå det, syk, og som om hun hadde glemt helt av meg,

60/366

12.

og dette var i en periode hvor jeg sjeldent, og med det mener jeg aldri, med unntak, gikk ut av leiligheten, jeg bare satt inne og stirret på tapeten, tapeten bestod av små og større virvler som flydde rundt på veggen, traff hverandre nå og da, og spratt til den fjerneste delen av veggen, den delen jeg ikke kunne se; fire eller fem slike, men det antar jeg kan beskrive som høstfarger, selv om det utenfor var sommer, og altfor varmt til å være noe sted i det hele tatt utenom det stedet man begynte dagen med, i mitt tilfellet sengen, min egen. jeg husket jeg alltid tenkte: at jeg skulle egentlig ha fisket i dag med far.